MC-Avisa har videresendt til meg en invitasjon til dekktest. På Ring Knutstorp. I Skåne. Dit er det over femti mil å kjøre fra mitt lille hus i Sverige.
Jeg bestemmer meg for å dra og vet da at jeg får reisefeber og lite nattesøvn natta før avgang. Det vise seg å stemme, slik det pleier. Men etter ei uke med sjukdom behøver jeg å oppleve litt annet.
Jeg står av den grunn opp 04.30, setter på kaffe, går på badet og dreven som jeg er etter lang trening er kaffen og jeg klar nøyaktig på samme tid. Det er tid for en snarkikk i avisene mens jeg spiser en lett frokost.
Halv seks er jeg på veien. Med full tank og planer om å kjøre kun landeveier helt ned til det sørligste av Sverige.
Min motorsykkel Grålle, er ikke noe særlig for motorveier. Ikke jeg heller egentlig..
Vi kjører i blant inn i tette tåkebanker som senker sikten til tjue meter, men snart er det bedre igjen. Slik fortsetter det i en hel time. Bäckefors er passert, det var der de spilte inn filmen Kopps.
Vi snitter det vakre Vänersborg, (som betyr Vänerns Borg) og kjører gjennom byen Trollhättan, som er mest kjent for Saab ,men burde vært kjent for sine fantastisk vakre vannveier og finurlige bygninger, både for folk flest og for industrien den gang da det gjaldt som mest.
Milene ruller på og da jeg etter drøyt to timer har passert 166 km vet jeg at jeg har unnagjort en tredel av dagens reise.
Vi passerer Borås, som er Sveriges svar på regntunge Bergen - det er bare været som likner.
Alt annet er paddeflatt og forskjellig. Så passeres Gislaved, som faktisk ikke er bare bildekk, men også en by.
Så Kristianstad og da vet jeg at vi er på høyde med København.
Men vi gir oss ikke før vi ser Østersjøen, havet som består av pisslunka brakkvann og er hjemmet til fisken strömming, før den blir sur og havner i boks.
Siden jeg likevel må så langt, benytter jeg også anledningen til å besøke sjappa Norrvalla MC, der jeg har kjøpt Grålle.
Min sønn (signe ham) hentet den i vinter da jeg var sjuk, så jeg har ikke vært der selv. Og da får Kent, innehaveren, aller nådigst lov til å utføre en service, noe som trengs om garantien skal gjelde. For jammen har ikke Grålle rullet snart 15 000 kilometer!
Siden mars i år. Det er noe sånt som 300 timer det.
Ikke verst av en liten britisk inder.
Google Maps har en innstilling som unngår motorveier. Jeg aner egentlig ikke hvor jeg er, bare stoler blindt på anvisningene, og kommer dermed inn på steder i Sverige jeg aldri ville funnet på egen hånd.
Nydelige veier! Og så godt som ingen trafikk. Jeg eier landet nesten helt på egen hånd.
Timene flyter av sted. Terrenget og bygningene begynner etterhvert å likne på Danmark, denne delen av Sverige har da også tilhørt Danmark en gang.
Stedsnavnene slutter ofte på -rup. Oppe der jeg bor slutter de på-rød.
Etter seks og en halv time ankommer jeg MC-butikken og den er stengt. Siden jeg skal være der klokka 14,oo, og har kommet en time og tre kvarter for tidlig så tar jeg dette med ro og finner et spisested på et galleri der ei gammal tante og den "hanerdetnoeiveienmed" -sønnen hennes regjerer.
Bestiller rekepai, som viser seg å være en standard kvart kjøpepai med tre svidde reker.
Men vannet dertil smakte utmerket.
Man ringer. Hallo?
Ikke møtes ved butikken?
Nehei, hvor da? Borrby?
Og hvor faen er det?
To mil til ja, akkurat.
Klokka to ja. Det blir fint det.
Roligt att äntligen träffas!
Sier vi, og legger på. Som i dag gjøres ved å trykke på en rød liksomknapp på en skjerm. Det funker det også, etter et par forsøk.
Jeg triller til avtalt møtested som er ICA i Borrby. Der kommer det snart en nostalgisk ørken-Royal Enfield med en slags jutepostvesker med stempler på.
Sykkelen har et miltært nummer påmalt tanken. Føreren har ikke Hitlerbart, men Harleyskjegg.
Og lyder navnet Kent. Fornavnet er neppe Clark, men man vet aldri siden man ikke har spurt.
Vi samtriller de siste meterne bort til det slitne bølgeblikkverkstedet hans, som holdes oppe av nabobygget i skikkelig betong.
Inne i skuret står noe gammelt, noe noe nytt, lånt og noe blått.
Og noe russisk, noe indisk og mye grått.
Det er her Kent viser seg fra sin diplomatiske og gjestfrie side. Pisse kan jeg gjøre "imelann bygnaderna."
Jeg får låne hans kontorsofa i nesten ekte lyst skinn. Og noen motorsykkelbøker i trekilosklassen.
På dette viset går halvannen time som en røyk, og plutselig er Grålle klar, med klarere blikk og lettere pust og helt rene filtre. Jeg blir aldri så lite misunnelig, falmet og tungpustet som jeg er.
Men en service på gamle meg ville kommet på millioner av kroner. Hva Grålle koster vet jeg ikke for Kent vil sende faktura.
Men jeg betaler dem likvel, for alternativet hater jeg enda mer: Den svenske Kronofogden! Det er verden eneste institusjon som ikke har noen vansker med å lugge en flintskalla mann så infernalsk at han angrer den dagen han ble født…
Den norske statens innkrevingssentral er reine Sjonkel Rolf i sammenlikning. Men nok om det.
Jeg må finne mitt rom for natten, og det har jeg bestemt skal ligge strategisk plassert mellom mine to destinasjoner: Norrvalla MC i Smedstorp, og Ring Knutstorp der jeg i morra skal teste engelske motorsykkeldekk av merket Dunlop.
Jeg kan egentlig ikke fordra Dunlop. De sviktet meg i 1979, (punkteringer i Storbrittania) de sviktet meg i 2005 ( snåle og ekle kjøreegenskaper) og de sviktet meg i sommer da de ble brukt opp på nesten null tid Norge rundt.
Så her har de alt å vinne og ingenting å tape. Verre kan det neppe bli…
Grålle har åpenbart fått nytt liv, han puster lettere og er betydelig kvikkere,
Kent påsto at luftfilteret han byttet var fullt av grus. Merkelig… Hvordan den kommer opp fra bakken og inn i filteret er et ubesvart mysterium.
Jeg ankommer noe jeg vil benevne som en dansk herregård beliggende godt ute på landet midt i sør-Sverige og får meg tildelt et røslig værelse med kontorplass og utsikt mot haven.
Det medfølger også et større pantry og et garderobeværelse på størrelse med et standard hotellrom i London.
Vertinne er bekymra for treskinga for treskeren har gått fløyten, men en nabo skal visst hjelpe til med 17o hektar korn, før natta setter inn.
Jeg setter meg etter omvisning og nøkkelutdeling på Grålle igjen og finner ut at jeg fortjener en skikkelig plankebiff med cola dazu.
En hel halv liter er akkurat passe, hvis jeg lar det være en slump igjen når jeg går.
Og det gjør jeg.
Så er det en visitt på systembolaget og i kolonialforretningen. Vel tilbake på herregården er jeg ekvipert med en skvett akevitt, en sterkøl og en cider.
Samt ost og brød og litt snop.
Man trenger jo ikke å mangle noe bare fordi man er hjemmefra et par dager.
I morgen er det frokost 07.oo og innskriving på Ringen klokka åtte.
Og da skal jeg antakelig kjøre ymse BMW motorsykler. Med Dunlop dekk.
Det hjelper godt at jeg ikke betaler verken dekk eller sykkel sjøl på banen ,så om det går åt skogen er det ikke mitt problem.
Og der, mine venner. Der har jeg litt å ta igjen, om dere skjønner…
Grålle skal ikke ut på noen bane. Han liker seg best nær hjort, rådyr, villsvin, tyttebær og blåbær han.
Jeg har sett fareskilt for villsvin og hjort her, men ingen for blåbær eller tyttebær.
Så da fins vel ikke det heromkring, tenker jeg.
Overlever jeg morgendagen kan det hende det kommer en attpårapport i morra kveld.
Jeg har nemlig bestemt meg for være her i to hele netter.
Å kjøre 120 landeveismil og på toppen av det teste dekk på bane hele dagen er for mye for gamle Huseby stakkar.
Han må hvile litt i blant han…
xxxxxxxxx
Det kan meldes at en skvett av livets vann fra den svenske fastlegen Dr. O.P. Andersson ikke bare bidrar til sinnets helse, men også til en god natt søvn.
Faktisk så god at jeg måtte vekkes.
Av min egen mobiltelefon som satte i gang noen underlige vekkelyder nøyaktig klokken null seks hundrede.
Ikke lenge etter sto jeg i sparedusjen, på vill jakt etter varme vanndråper. Jeg ble omtrent så våt som en mus klarer å pisse ned en elefant, og da snakker jeg om ekte mus, ikke det du kanskje tenker på.
Tørkinga gikk derfor både lett og fort og før jeg selv ante det satt jeg ved enden av et tre meter langt matbord i en spisesal der bare jeg og vertinnen var å se.
Hun leste høytidelig opp hva koldtbordet kunne by på, la så elegant Skånska Dagbladet ved siden av min tallerken for enden av bordet og gikk meg et lite øyeblikk til å føle meg som den kaksen og storbonden jeg burde ha vært...
Om jeg bare hadde vært en annen....
I ro og mak med min frokost oppdaget jeg så et tredje vesen. Ved min fot fulgte en liten hund interessert med i hva jeg puttet i meg. Uten en lyd, noe som ikke trengtes for stakkarens talende blikk sa alt jeg behøvde å vite.
Min erfaring tilsier at hunder liker best kjøtt uten krydder, så den servelatliknende pølsa fikk bein å gå på. Dette var åpenbart utilstrekkelig, men noe annet hadde jeg ikke.
Ikke som passet til hundemat i hvert fall, og egget ville jeg ha selv.
Ingen har vel noen gang opplevd at ei bikkje er fornøyd og sier nei takk til mer mat... De spyr det heller opp igjen, og spiser det på ny.
Det er bånn i fattigfolk, men ikke i hunder.
Så var det tid for avgang. Kun tre små mil til banen Ring Knutstorp, langs små og smale landeveier som gikk i en evigvarende grønn tunnel helt til jeg nådde målet. Det er nå jeg savner min venn Kyrre som skulle ha hengt med på turen.
Men han er ikke koronaklar så jeg må ordne dette selv uten hans selskap, samt hjelp og støtte.
Så er man der endelig, hvilket mål jeg ankommer!
Denne mer enn femti år gamle og 2070 meter lange banen, med fjorten svinger og en rettstrekke og med ganske store høydeforskjeller - ja til og med en dosert sving hadde den, der høyrekanten lå mer enn halvannen meter høyere enn venstrekanten.
Her har storheter som Ronnie Petterson og Alain Prost kjørt.
Rekorden er på 55 sekunder, noe som gir en snittfart på 155,5 km i timen. Med ræserbil.
På motorsykkel tar det minuttet å komme rundt, for de aller beste førerne.
Nå var det likt og ulikt som ble vist på banen i dag. For meg var det artigste å se igjen kolleger som jeg kun ser i sammenheng med slike tester som dette.
Redaktøren av Touring Nyt i Danmark, Lars Rulffs var der-en gammel racingfyr som fortsatt kan kunsten å dra hardt i ei gassrulle.
Likeledes sjefredaktøren av det svenske MC-Folket, Magnus Klys.
Så var det et par blide journalister fra det danske MagaCinet og så videre.
Forsiktige David og blide Ann Cathrin fra Ride Nordic var der også.
Samt en haug med folk fra BMW Motorrad Sverige og Dunlop Sverige. Det ble å hilse på alt fra Das Motorrad til Bike til svenske dekkeksperter, ja til og med to nordmenn fra Facebooksiden Bikelife var der!
Etter litt registrering så var vi baneklare alle mann. For det var merkelig nok ingen kvinner av journalistene.
Så likestillinga står noe tilbake å ønske i denne bransjen...
Alt BMW kunne stille av modeller var der. Jeg kjørte alt unntatt de som hadde dekk uten mønster. Sånne ekte ræsersykler er ikke noe for meg, og jeg oppnådde da heller aldri større fart enn en rundetid 50 % lenger enn banerekorden. Min snittfart ble aldri bedre enn 86,7 km/timen, noe jeg er strålende fornøyd med, alt tatt i betraktning.
Min force er nok ikke fart men utholdenhet. Nå har jeg kjørt jorda rundt omtrent 25 ganger, og dette har jeg brukt omtrent 20 000 timer på.
Det utgjør litt mer enn times kjøring om dagen året rundt i 53 år.
De færreste racingførere hadde nok giddi det...
Om du samler en gruppe MC-journalister og lar dem herje på en bane så skjer nøyaktig det samme om du hadde samlet en gruppe vanlige motorsyklister.
Samtlige får horn i hjelmen, og leker at de er verdenmestere. Men en viktig forskjell er det likevel- ingen blir skadet så dagen går uten at ambulansepersonalet får noe å gjøre.
Svensk lunsj er varm mat så klokka tolv er det tid for Wallenbergare, som er svensk for en slags karbonader. Med potatismos, ärtor och grönsaker.
Til efterrett (dessert) ble det kaffe og dammsugare, som er svensk for punsjrull.
Vi har en time på oss før det er tid for å kaste seg over flere motorsykler. Jeg har kjørt:
En rød motorsykkel.
En grå motorsykkel.
En svart motorsykkel.
En rød,hvit og blå motorsykkel og -
nok en rød motorsykkel.
Så hva skal jeg kjøre etter pause?
Det blir først en svart motorsykkel og deretter
nok en rød, hvit og blå motorsykkel.
Det virker ikke som om BMW har så mange farger, men de er flinke til å male ulike motorsykler, med de samme fargene.
Jeg er jo her for å teste dekk. Alle av merket Dunlop.
Og Dunlop er absolutt ingen favoritt, snarere tvert i mot etter aller de elendige erfaringen jeg har fra tidligere møter med dette merket.
Men la det være klart: Med kun splitter nye perfekt tilpassede dekk på splitter nye motorsykler på en tørr og fin ræserbane og en litt pinglete fører, så skal det mye til å finne feil på dekkene.
Og det fant jeg da heller ikke. Samtlige dekk var lytefrie,så hade jeg ikke fått et langt intervju med teknisk ekspertise hos Dunlop vet jeg ikke hva jeg kunne ha skrevet.
Men intervjuet hjalp - jeg konfronterte eksperten med mine mange bitre erfaringer, så ble han tvunget til å svare på tiltale.
Og det hjalp voldsomt på researchen-plutselig visste jeg både det ene og det andre. Så artikkel blir det, denne gangen også.
Sju sykler på fem timer, over i alt 35 runder på banen. Det blir i alt drøye sju mil med nervene i helspenn.
Det får jaggu holde for en gamling som blir frakjørt av de fleste...
Men heldigvis ikke alle, det er da noe.
I tillegg har jeg gjort to intervjuer, som skal danne grunnlaget for artiklene som jeg skal skrive når kvelden kommer.
Dessuten har jeg vært fotgjenger på banen og tatt over hundre bilder for Bikelife Norge.
Til gjengjeld håper jeg at de har tatt et par bilder av meg...
Om noen spør meg hvilke unike egenskaper jeg har som jeg er alene om tror jeg at jeg må"svare: "Evnen til å ta knekken på ethvert øreproppsystem for motorsykkelførere. Jo dyrere settet er, jo sikrere kan du være på at Huseby tar drepen på det en gang for alle. "
Jeg burde faenmeg vært testpilot for denslags - lager noen noe jeg ikke tar knekken på kan de trygt selge det til både astronauter og dypdykkere, med livstidsgaranti!
Jeg klarte det samme i dag, plutselig manglet den ene proppen på mitt engelske øreproppsett med innebygde høyttalere-til 4500 svenske blanke kroner.
Litt seinere kom en fører og fortalte at han hadde funnet en propp og lurte på om jeg visste hvem som eide den.
Og det visste jeg godt....
Nå vel. Jeg er sliten nå og sier derfor farvel til norske, svenske og danske venner og setter nesa mot Eslöv der jeg i går spiste plankebiff.
Etter Wallenbergaren til lunsj nøyer jeg meg med en burger til middag.
Så er det hjem-for å skrive, deriblant disse linjer du nå har lest. I morra er det å sette nesa hjemover igjen og jeg håper at godværet de siste to dagene holder seg til jeg er i hus.
Jeg kommer forresten hjem til nyklipt plen,. nabogutten lurte via sin mors mobil på hvordan han skulle låse ut gressklipperen min.
Jeg har verdens beste naboer...
Hvordan det vil gå vet verken du eller jeg før i morgen...
XXXXXXXX'
Etter en lang skrivekveld, der jeg faktisk fikk ferdig to av i alt tre planlagte tekster, forsøkte jeg sovekunsten.
Men dengang ei- Etter at jeg sluttet med lineær-fjernsyn har jeg i løpet av denne vinteren fått smaken på det forbudte: serier på Netflix, SVTplay og NRK.
Natta gikk med til å se på en dansk lærerinne som framviser en atferd som før i tida fullt og helt var forbeholdt kun menn.
Her ligger en rekke usette årganger, der nattevåkere kan få ei natt til å gå som en røyk. Uten på noen måte å ha noe håp om å se serien ferdig. Til det trengs flere netter...
Frokost var avtalt halv ni, for vertinnen på godset behøvde en sovmorron, som hun sa. Det ble mange timer å vente på mat for et A-menneske som meg, og å få tida til å gå ved å dusje hadde jeg gitt opp etter gårsdagens intense jakt på vanndråper. Denslags fikk vente til man var hjemme!
Da jeg endelig inntok det lange frokostbordet var jeg så sulten at jeg bare kastet et blikk ned på bikkja under bordet, og sa halvhøyt:
-"Nei så faen, her er det JEG som skal ha mat!"
Etter den tredje skiva var man blidere, så bikkja fikk sin pølsebit likevel, og etter at Skånska Dagbladet var lest i lyset fra to stearinlys, var det tida for å sæla på Grålle og trille hjem.
I det Grålle og jeg stilte opp på en fotoshoot for vertinnen, som tyckte det var så häftigt att man åkte motorcykel, kom de første dråpene i det som kulle vise seg å være et timelangt yrvær som heldigvis ikke avkrevde enhver motorsyklists mareritt, nemlig regndressen.
Klokka 09.09 var vi endelig avgårde.
I går nevnte jeg mine usedvanlige skills med tanke på evnen til å ødelegge ørepropper, jo dyrere jo dyktigere er jeg til å ta drepen på dem.
Dessverre glemte jeg å nevne at jeg har nøyaktig de samme evnene når det gjelder smarttelefoner! Jeg har i tidens løp druknet to-en i saltvann og en i dass.
Jeg har kjørt over to andre med mine motorsykler og endelig har jeg på andre måter jeg nå har fortrengt, knust to telefoner til. Min datter har arvet mine egenskaper her. hun har ikke hatt en krakeleringsfri telefon noensinne, mer enn i en uke av gangen.
Etter bare fem minutters kjøring, greidde jeg å rive borti en ledning slik at mobilen gled ut av innerlommen der jeg forsøkte å oppbevare den på en tørr måte i regnværet. Jeg så den fløy av sted, men ikke hvor den landet.
Det ble til at man snudde og saumfarte tre hundre meter skånsk grøftekant grundig.
Og der-der lå den gitt! Uknust, og den virket fortsatt. Veldig uvanlig. Denne morgenen hadde telefonen min to viktige oppgaver - å få meg hjem via småveiene samt å la meg nyte NRK Vestfold gjennom den ene proppen jeg hadde igjen som virket.
På toppen av dette uventede hell i uhell ga regnet seg og etter en times kjøring tittet sola fram, og den var definitivt kommet for å bli. Det ble varmere og varmere, og helt tørt.
På hjemveien kjørte vi innom en annen ræserbane, nemlig Anderstorp - som ikke ligger i Anderstorp men bak et industriområde noen kilometer sør for Gislaved. Her ble det kjørt Formel1 løp i perioden 1973 til 1978, men i dag var det kun et EU-mopedkurs på gang her, og ikke fikk jeg kjøpt mat der heller.
Mat fikk man imidlertid på Raggarnas Gatukök utenfor Alingsås!
Ei lita tante serverte rødspette med svensk småpotet i et morderisk tempo, man kunne faktisk se en hårnålssving-sleng på remuladesausen! Maten ga energi og min konstante gjesping som hadde pågått en times tid, ga seg endelig.
Det er en krevende kunst å ikke stresse når en kjører både langt og langsomt på en gang. Det er blant annet irriterende å havne bak bobiler og campingvogner, de sperrer utsikten fullstendig og Grålle og jeg med våre høyst begrensede fartsressurser, må utvikle forbikjøringsteknikker som minner mye om dem man drev med på lettvekter som sekstenåring. Man får opp farten så mye som mulig ved distanselang innhenting av forankjørende, og når farten er som størst, vil man om man har beregnet riktig, ha størst fart i det man innhenter bobilen. Denne farten utnytter man ved å holde stram wire og snitte forbi det store hvite hinderet der foran på så kort tid som mulig.
Om det kommer møtende bil, må man gi opp forsøket og slakke av igjen, legge seg tre hundre meter bak og hente opp ny innhentingsfart.
Lille Grålle har ellers den forunderligheten ved seg at den varsler reservetank litt for tidlig. Tanken tar 15 liter, men allerede etter 9,5 liter varsler den reserve. Med et forbruk på 0,32 l/mil blir det til at man strekker litt ut på tida før man fyller bensin. Normalt er ikke dette farlig men på småveiene i Sverige er det slett ikke tett mellom stasjonene. Plutselig hostet Grålle og stoppet. Jeg trillet så langt jeg kunne i frigir , og forsøkte samtidig å få liv i motoren på ny.
Dette klarte jeg to eller tre ganger, men så døde den for godt og det var da mirakelet skjedde: Grålle trillet akkurat så langt at den satte stopp nøyaktig utenfor en Caltexpumpe! Og pumpa virket.
Telleverket på motorsykkelen lærte meg at man kan kjøre 149 kilometer på reserven, en kunnskap som er grei å ha, men som nok burde vært utforsket på stasjonstettere veier enn våre.
Men utenom disse småirriterende øvelsene, var det bare å nyte naturen og alle menneskelige små og store spor i terrenget, hva enten dette var syttenhundretalls herregårder, slott eller enklere ting som industrihaller, bensinstasjoner eller bygg-, mais- eller hveteåkre.
Nå seinsommerstid er det nesten like grønt i Sverige som i Irland, og det sier ikke lite.
Timene gikk i frid och fröjd, som det heter. Femtito mil og sju timer etter avgang, var vi endelig hjemme i lille Ed. Der ventet nyklipt plen (signe nabogutten) , en iskald halvliter, og to brødskiver.
Vel plassert i min firbente venn, lenestolen Zu Hause,, kunne jeg konstatere at tre dager og 1200 kilometer landevei, pluss en åttetimers skriveøkt var unnagjort-i tillegg til sju mil hurtigkjøring på ræserbane.
For en postkreftsjuk eldre mann nesten kjemisk rensa for både testosteron og stamina forøvrig kan jeg ikke annet enn å være fornøyd.
Både med innsatsen, og med livet i sin alminnelighet. Tusen takk for at du fulgte oss på denne lille ferden!
65Beate Iren Olsen, Kyrre Hagen og 63 andre
' xlink:href='%23b'/%3e%3cuse fill='black' filter='url(%23c)' xlink:href='%23b'/%3e%3cpath fill='white' d='M12.162 7.338c.176.123.338.245.338.674 0 .43-.229.604-.474.725a.73.73 0 01.089.546c-.077.344-.392.611-.672.69.121.194.159.385.015.62-.185.295-.346.407-1.058.407H7.5c-.988 0-1.5-.546-1.5-1V7.665c0-1.23 1.467-2.275 1.467-3.13L7.361 3.47c-.005-.065.008-.224.058-.27.08-.079.301-.2.635-.2.218 0 .363.041.534.123.581.277.732.978.732 1.542 0 .271-.414 1.083-.47 1.364 0 0 .867-.192 1.879-.199 1.061-.006 1.749.19 1.749.842 0 .261-.219.523-.316.666zM3.6 7h.8a.6.6 0 01.6.6v3.8a.6.6 0 01-.6.6h-.8a.6.6 0 01-.6-.6V7.6a.6.6 0 01.6-.6z'/%3e%3c/g%3e%3c/svg%3e){kind=small}
' xlink:href='%23b'/%3e%3cuse fill='black' filter='url(%23c)' xlink:href='%23b'/%3e%3cpath fill='white' d='M10.473 4C8.275 4 8 5.824 8 5.824S7.726 4 5.528 4c-2.114 0-2.73 2.222-2.472 3.41C3.736 10.55 8 12.75 8 12.75s4.265-2.2 4.945-5.34c.257-1.188-.36-3.41-2.472-3.41'/%3e%3c/g%3e%3c/svg%3e){kind=small}