Tore Husebys FRILANSERI

Tore Husebys FRILANSERI
Litt om alt...

mandag 13. juni 2016

Kjærlighet mellom samme kjønn

Da jeg vokste opp var homo et skjellsord. Å bli beskyldt for noe slikt var ensbetydende med den største skam man kunne tenke seg. 
Fram til jeg var femten år var det forbudt å være homo i følge norsk lov. Denne forbudte trangen ble plassert side om side med pedofili, sodomi og annen elendighet. Det aller rareste var kanskje at homofili kun var et problem mellom menn. 
Bare tanken om at kvinner kunne ha seksuelle drifter, var uhørt – og dette gjorde da også at lesbiske på mange måter gikk under radaren. De fantes liksom ikke. 
Selv om homofili  ble «tillatt» i 1972 så var statskjerka klar på at denne vederstyggeligheten ikke var bra – det var visstnok også et brudd på Guds lære. Og det synet varte i tiår etter -72!   Psykiatrien sa også sitt – homofili var en psykiatrisk diagnose helt fram til 1978.
Liberaliseringen og forståelsen  av at homofile har samme rett til å leve og være som alle andre mennesker har gått svært fort. Fra å bli omtalt som den største skam har nesten hele den norske befolkningen i dag en stor aksept og forståelse for homofili.
Kjerka har også forstått at homofile har livets rett til både å eksistere og praktisere, som de så underfundig har kalt det. 
Det samme har politikere.  Friele og Lowzow-saken virker bare rar i dag , men var svært dramatisk da den skjedde – i 1993. Ei høyredame som sto fram som lesbisk og gifta seg med generalen for Forbundet av 1948  var jo en sensasjon uten sidestykke den gang.

Så har vi denne afghansk- amerikanske fundamentalist-drittsekken som prøvde å kverke over hundre mennesker fordi han ikke tålte homofile.  Som prøver å sette tida tilbake femti år fordi det passer han.  Jeg spør: Hvor er alle de muslimske homofile kvinner og menn som nå burde stå fram og si at dette er ikke akseptabelt. Dette er feil og forkastelig – av så mange grunner utenom religion og politikk.  ER det sånn at dere lever i i tida før 1972 fortsatt?  Det er nemlig den eneste mulige forklaringen på at ikke hele den muslimske verden sier med en stemme: Dette er feil, dette er mord på uskyldige og dette skulle aldri ha skjedd.

Det er mye jeg ikke tåler her i verden. Hissige arabere som skal selge meg noe, telefonselgere som kan fornavnet mitt, politikere som har motsatt syn av mitt eget, og for ikke å snakke om folk som snakker høyt i mobiltelefon på offentlig sted.  Og det er ikke livsviktige meldinger de proklamerer, nei de opplyser for all verden at nå passerer de Lysaker. Eller Støren.  
Sånne kunne jeg faktisk tenke meg å skyte. Bittelittegranne i foten i hvert fall.  men jeg gjør det ikke. Fordi jeg innser at jeg ikke eier verden og alt som er i den - jeg har bare deler av det til låns en stakket stund.  Så derfor sitter jeg her og venter på at den muslimske homofile verden våkner og sier fra til hverandre og sine egne at vi har verden bare til låns. Vio bestemmer ikke over den, og vi eier den ikke. Og vi bør være glade for at folk finner kjærligheten, ikke dømme dem.  Kanskje med unntak av en og annen mobilsnakker i det offentlige rom. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar