Da jeg vokste opp var homo et skjellsord. Å bli beskyldt for
noe slikt var ensbetydende med den største skam man kunne tenke seg.
Fram til
jeg var femten år var det forbudt å være homo i følge norsk lov. Denne forbudte
trangen ble plassert side om side med pedofili, sodomi og annen elendighet. Det
aller rareste var kanskje at homofili kun var et problem mellom menn.
Bare
tanken om at kvinner kunne ha seksuelle drifter, var uhørt – og dette gjorde da
også at lesbiske på mange måter gikk under radaren. De fantes liksom ikke.
Selv
om homofili ble «tillatt» i 1972 så var statskjerka
klar på at denne vederstyggeligheten ikke var bra – det var visstnok også et
brudd på Guds lære. Og det synet varte i tiår etter -72! Psykiatrien sa også sitt – homofili var en psykiatrisk
diagnose helt fram til 1978.
Liberaliseringen og forståelsen av at homofile har samme rett til å leve og
være som alle andre mennesker har gått svært fort. Fra å bli omtalt som den
største skam har nesten hele den norske befolkningen i dag en stor aksept og
forståelse for homofili.
Kjerka har også forstått at homofile har livets rett til
både å eksistere og praktisere, som de så underfundig har kalt det.
Det samme
har politikere. Friele og Lowzow-saken virker
bare rar i dag , men var svært dramatisk da den skjedde – i 1993. Ei høyredame
som sto fram som lesbisk og gifta seg med generalen for Forbundet av 1948 var jo en sensasjon uten sidestykke den gang.
Så har vi denne afghansk- amerikanske fundamentalist-drittsekken som prøvde å
kverke over hundre mennesker fordi han ikke tålte homofile. Som prøver å sette tida tilbake femti år fordi
det passer han. Jeg spør: Hvor er alle
de muslimske homofile kvinner og menn som nå burde stå fram og si at dette er
ikke akseptabelt. Dette er feil og forkastelig – av så mange grunner utenom
religion og politikk. ER det sånn at
dere lever i i tida før 1972 fortsatt? Det er nemlig den eneste mulige forklaringen
på at ikke hele den muslimske verden sier med en stemme: Dette er feil, dette
er mord på uskyldige og dette skulle aldri ha skjedd.
Det er mye jeg ikke tåler her i verden. Hissige arabere som skal selge meg noe, telefonselgere som kan fornavnet mitt, politikere som har motsatt syn av mitt eget, og for ikke å snakke om folk som snakker høyt i mobiltelefon på offentlig sted. Og det er ikke livsviktige meldinger de proklamerer, nei de opplyser for all verden at nå passerer de Lysaker. Eller Støren.
Sånne kunne jeg faktisk tenke meg å skyte. Bittelittegranne i foten i hvert fall. men jeg gjør det ikke. Fordi jeg innser at jeg ikke eier verden og alt som er i den - jeg har bare deler av det til låns en stakket stund. Så derfor sitter jeg her og venter på at den muslimske homofile verden våkner og sier fra til hverandre og sine egne at vi har verden bare til låns. Vio bestemmer ikke over den, og vi eier den ikke. Og vi bør være glade for at folk finner kjærligheten, ikke dømme dem. Kanskje med unntak av en og annen mobilsnakker i det offentlige rom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar