Ti ærlige synspunkter fra en nokså voksen mann.

1/10: Om samfunnets overgrep mot enkeltmennesker:

Jeg har opplevd mange former for overgrep.  Vi som har hatt voldelige og/eller primitive foreldre kan alt om sånt.  Det har kort og godt vært mye dritt der. Men ingen overgrep har vært verre enn overgrepet fra NAV og deres da jeg etter over førti år i arbeidslivet – mange av dem med både to og tre jobber samtidig – måtte stå skolerett overfor NAV- systemet fordi de skulle finne ut om jeg egentlig var så sjuk som påstått, og hvor stor «restarbeidsevne»  jeg egentlig hadde. Jeg, som alltid har elsket å jobbe, og å være til nytte på jobben, ble sett på som en som skoftet.  

Det er ingen trøst at tusenvis har opplevd det samme som jeg: Det er heller ingen trøst at folka på NAV bare gjør det politikerne har bestemt.

Å bli sidestilt med skoletrøtt ungdom som er for bortskjemt til å ta sin egen fremtid på alvor.  Jeg har tjent mine egne penger siden 1969. Jeg har hatt opptil tre jobber samtidig. Jeg har ledet jobben med eller vært med å bygge opp fem ulike virksomheter over trettifem år . Å bli fratatt muligheten til å jobbe hver dag, føltes som jordens undergang for meg. Som NAV-folkene mente de hadde en rett til å sette et spørsmålstegn ved hver dag i nesten tre år, før de endelig var enig med meg, mine leger og alle andre som hadde med saken å gjøre.

Det er urimelig og frekt at fordi en og annen ung og dum latsabb i  dette samfunnet gir blanke, så skal gi samfunnet retten til å tvile på skikkelige  og arbeidsomme, men sjuke folk sine helseproblemer. Samfunnet må lære at folk flest, gjerne vil være til nytte og bidra i samfunnet.  Hvis de får mulighet, lov og anledning.

2/10: Om svik.

Vi, heldigvis nokså få, som vokste opp med foreldre som fullstendig abdiserte i sin foreldrerolle er ikke spesielt gode til å tåle svik. Jeg for min del tåler det ikke i det hele tatt.  Dette gjelder både i forhold, på jobben og privat. Min manglende evne til å tåle svik har ødelagt mye for meg og for andre.

Jeg har mistet både venner og kjærester på grunn av dette.  Det verste er at jeg har ikke tålt ikke mine egne svik heller – ingen går vel gjennom livet uten å svikte noe eller noen eller seg selv. Ingen er perfekt. Jeg skulle gjerne gjort mange ting annerledes, men ting ble som det ble.

Det verste sviket er likevel de gangene jeg har sviktet meg selv, da jeg faktisk visste bedre. Det har skjedd. Mer enn en gang. Dette har kostet både tid, vennskap, penger og helse.

Det er ikke egoisme å sette seg selv først.

Det kan tvert imot å være det største sviket å sette seg selv til side, fordi andre krever retten til å bli hørt, hvis dette medfører at ens eget liv blir vesentlig og varig forverret.

3/10: Om å eldes:

Egen alder oppleves mest utvendig, og bare litt innvendig. Eller mye fysisk og bare litt mentalt. Akkurat det driter selvfølgelig yngre folk syltynt i: En gamling er en gamling okkesom. Og derfor helt uinteressant. 

Jeg vet dette med sikkerhet,  for jeg har selv vært ung en gang. Og var det noe vi ga faen i så var det gamle bedrevitere som ikke hadde skjønt en dritt.

Så man er stort sett helt i fred med sin vrangforestilling om at man er den samme unge og spreke og oppegående gjennom hele livet.

Det er dessverre nok å kaste et blikk på mine jevnaldrende for å se at det ikke stemmer i det hele tatt.

Og de ser det også. På meg. 

Det jeg synes er litt leit med dette er at jeg aldri noen gang har tenkt at jeg var ung nok, sterk nok, kjekk nok eller flink nok i bøtter og spann. Ikke engang da jeg faktisk var det! Tvert imot er det helst  minner om kronisk misnøye med eget utseende og prestasjoner som er brent mest fast. 

Nå som man er avleggs på ordentlig ønsker man seg tilbake til den tida da man var ung og kjekk  og slank og vital og sterk og alt det derre der.

Nå er det uansett for seint. Helsike, jeg runder jo seksti i 2017! Det er en tid for alt.

Men en ting kan jeg gjøre så lenge jeg lever: Å minne alle yngre mennesker jeg kjenner om at DE er vakre kjekke, sterke og flinke i massevis. Og at de hver eneste dag akkurat i dag, er på toppen av sin karriere/utseende/kropp/dyktighet/prestasjonsnivå.  For det fineste i livet er å gjøre et annet menneske litt større enn det føler seg.

Det motsatte er nemlig ikke like fint. Men mye lettere selvfølgelig….  Det ser vi dessverre hver eneste dag.

4/10: Om å nå egne mål:

Jeg har nådd (for meg) mange ufattelige mål. Mål jeg aldri hadde trodd jeg skulle nå, er lagt bak meg som milstolper fylt av gledens og stolthetens minner. Dette har skjedd på tross av og ikke på grunn av opphavet. Faren min mente jeg var en lat idiot, mora mi mente jeg sang og spilte som en brannbil og med den oppmuntringen der var det egentlig lettest å være enig med dem.

Å bli far er nok det største. Ingenting slår det å plutselig vite at her banker et liv som er helt avhengig av oss foreldrene.  Glede og ansvar – frykt og stolthet. På en gang.

Men så kommer de litt mindre, men like fullt superviktige målene: Å i løpet av tretti år få være med og bygge fem helt ulike, men viktige bedrifter innenfor rusbehandling, flyktningearbeid, funksjonshemmede , arbeidstrening og omsorg.  Det er jeg stolt av.

Å ikke bare delta i men fullføre sykkelrittet Vestfold Rundt åtte ganger. Beste tid 6.08. Dårligste 8,57.  Ikke dårlig for en som i drøye førti år røkte fem pakker Tiedemanns Rød i uka.   Å sykle til Bergen på tre dager var også en fin ting. 

Jeg har også kjørt motorsykkel 1632 km. på nitten timer og et kvarter fra Rovaniemi og hjem i ett strekk. og har derved fylt mer enn fylt kravene i «Saddle Sore» som er 1000 miles på et døgn.

Å bli brukbar på gitar, munnspill og en del andre instrumenter.  Å synge en sang og framføre den.  Å holde foredrag som folk synes om. Å slutte å røyke etter over førti år med tretti sigaretter om dagen var fantastisk godt gjort, det er jeg skikkelig stolt av.

Å kunne være til hjelp for folk som har bedt meg om det. Flere ganger!

Å overleve sammenbrudd, akutt selvmordstrang, feilmedisniering, skumle operasjoner , fæle sjukdommer, tøffe depresjoner, ulykker og sørgelige skilsmisser er heller ikke så verst. Å kjempe for et bedre liv når alt og alle jobber imot en(inkludert en sjøl) , og faktisk greie det.  Å kunne ta imot hjelp når det trengs.

Jeg har de siste åtte åra gått til fots omtrent ni tusen kilometer. Det meste på stier og i ulendt terreng. Det er heller ikke så verst synes jeg – med tanke på at helsa har vært noe sjaber helt siden høsten 2006.

Det eneste målet jeg ikke har nådd er livsvarig kjærlighet til et annet voksent menneske.  Men jeg har i det minste prøvd å leite opp lykken – flere ganger, veldig hardt. Men det skal to til en tango…  Og uansett har jeg levd i ulike samboerfohold i til sammen 27 år – det er mange som ikke har greid det…

Summen er vel at jeg i dag vet jeg har mye mer selvdisiplin, utholdenhet, målrettethet og styrke enn jeg var klar over som ung.  Det er jeg både stolt av og glad for.  De siste åra er ikke gjennomføringskrafta like voldsom lenger.

Men å leve såpass hyggelig som jeg gjør, men den nokså dårlige helsa, er en slags prestasjon det også. Jeg synes i hvert fall det – for hver dag koster å gjennomføre når en ikke er skikkelig frisk. Og sist men ikke minst: Jeg har evnen til å le av meg sjøl, også på de dagene jeg helst bare vil grave meg ned og vekk.  Det er jeg faenskjæresteike meg stolt av!

5/10: Om å «få»  og «ha» barn.

Når barna er små så kan man enkelte ganger ønske fri og fred fra dem. Men en dag er de voksne og vekk. Og da oppdager man at vi som er foreldre , er mye mer opptatt av barna, enn de er av oss. Slik skal det da også være.  Det ville vært mye verre om de var avhengig av oss i mange år etter at de ble voksne. Men likevel kjennes det innimellom sårt at det en har brukt alle sine følelser på, tusenvis av timer på og nesten alt man eier og har på, liksom bare forsvinner til hver sine hverdager.  Også så tomt det blir i huset!   Man verken får eller har barn. Man disponerer tiden og oppmerksomheten deres til låns en viss tid, og en vakker dag er det slutt.  For resten av livet.  Kan hende blir det bedre hvis det dukker opp barnebarn en dag? Og hvis det ikke gjør det kan jeg like fullt glede meg over at de nå klarer seg selv.  Og det gjør jeg. Stort sett. Men savnet av de små, vil alltid være der.

6/10: Om å eie en motorsykkel:

Jeg har eid mye rart. Biler, båter, motorsykler, dykkerutstyr, verktøy, hus, garasjer, gitarer, munnspill, trekkspill, orgel og et og annet piano. Det meste har gledet litt og mye har skuffet en god del.  Men:  ingen «ting» har gitt meg så mye varig glede som motorsykkelen. 

Den er som en partner i det daglige. Jeg husker alle motorsyklene mine ennå og kan ramse dem opp. De fleste har jeg sett både inn- og utsiden av.  Noen har jeg forbannet lukt til helvete, andre har fått en spontan hjelmtrudelutt.

Mine motorsykler har og har hatt sjel, personlighet og egennavn.  Mine motorsykler er med et par unntak – venner og minner for livet.  Det finnes ikke noe vakrere sted å sitte helt aleine enn oppå en motorsykkel som beveger seg fritt der ute  i verden.  Dette symbolet på makt til frihet, velvære og opplevelser finnes det ikke maken til. Verden kommer til meg og forbi.

Og har en og annen tur vært jævlig, fra morra til kveld, i et drittvær fra selveste helvete så er det ingenting som smaker så godt som å sette pris på den hjemlige luksusen når turen er over.

Luksus du ellers tar for gitt som varmt vann, rein do og kanskje et par kalde øl i kjøleskapet.  Eller gloheit kaffe, om kulda har satt seg i kroppen. 

Motorsykkel skulle egentlig vært gitt via folketrygden, på blå resept.  Det er mye jeg ikke vet, men en ting vet jeg: Så lenge jeg klarer å kreke meg oppå en sal kommer jeg til å eie motorsykkel.  Og den siste motorsykkelen i mitt liv blirnok utstyrt  med gardintrapp, vindskjerm, og en støttende sidevogn….. 

 7/10: Om venner:

Jeg har mange bekjente men svært få venner. Det har liksom krympet veldig i årenes løp.  Slik er det for de fleste i dag.  Omgangskretsen er for enkelte blitt en slags forbruksvare, på lik linje med alt annet i samfunnet. 

Aller flest «venner» hadde jeg den tiden jeg var bilmekaniker.  Det var mange som trengte billig hjelp med bilen. 

Nå var det faktisk noen venner  - uten anførselstegn   - også, som trengte hjelp med bilen den tida, men du så mange perifere bekjente som ba om hjelp og råd.  

Fordi de hadde hørt via via, at jeg kunne spørres.   Og jeg var og er glad i å kunne være til hjelp… Men du så mange timer jeg sleit uten å få eller ta noe særlig betalt for det.

For det var viktigere for meg å være snill enn å ta betalt for fritiden min. Årene gikk, og jeg ble langsomt klokere, og flinkere til å si nei.  (Og dårligere til å skru…)

I mitt hjerte er det alltid plass til et og annet menneske som jeg slipper alt jeg har i hendene for å hjelpe.  Any time. Hvis jeg kan. Disse menneskene er viktige og har vært det i flere tiår.  Og det kule er: Nå koster det meg ingenting å fortelle dem hvor viktige de er!  Teller jeg dem så er det ikke så mange.  Men teller jeg hva de betyr for meg så er det jo all verden – uten dem ville det ikke vært noe særlig å leve egentlig.   Og alle sammen trenger egentlig bare en nær venn for å overleve.

Nå skal det også sies at mange av mine bekjente er fantastiske mennesker som jeg setter enormt pris på.  Men jeg hadde nok klart meg uten dem også. Det vet jeg fordi noen av dem har dødd eller forsvunnet uten at det har revet grunnen vekk under føttene mine, det har bare vært sørgelig.

Med årene blir det stadig sjeldnere at en får nye venner. Derfor er det desto hyggeligere når det en sjelden gang skjer.  Takket være motorsykkelmiljøet hender det faktisk ennå fra tid til annen at jeg får en ny .

Det er en sann glede når det skjer!

8/10:

Om hensikten med å leve:

Det er to ting vi mennesker må ha for å blomstre og trives: Vi må kunne arbeide. Vi må kunne elske.  I begrepet arbeid ligger dette å være til nytte for seg selv og sine. I det å elske ligger det å se andre og bli sett av andre. Disse ordene er ikke mine, de er Wilhelm Reich sine. Han var elev av Sigmund Freud. Ikke alt han sa og gjorde var like smart, men her treffer han sylskarpt! 

Etter å ha jobbet med mennesker i mer enn tre tiår blir dette tydeligere og tydeligere for meg: ta et hvilket som helst menneske som lider og du kan alltid finne årsaken til lidelsen i at et av disse to elementene mangler; Arbeide eller elske.  Det hele handler bare om hvordan du stiller spørsmålene: Hva mangler i dette menneskets liv? Og enda viktigere: Hva mangler i mitt eget liv?  Ser noen meg? Er jeg til nytte? Alle vil gjerne bli sett av noen. Alle vil gjerne være til nytte. Det er også menneskelig å ønske seg etterkommere – dette er da også en del av kjærlighetens hensikt og formål. Den som er sett og har vært til nytte for seg selv og sine, har alle forutsetninger for å leve et godt liv. Dessverre er det også mange som ikke får oppleve å være til nytte, eller å bli sett i dag.  Men det kan jo du gjøre noe med neste gang du får øye på en som nesten ingen ser?

9/10: Om Gud:

Å påstå med sikkerhet at Gud finnes, fører bare til elendighet, maktovergrep , tvang og fascisme.  Det har historien vist tusen ganger.

Å påstå at han ikke finnes, fører til meningsløshet, håpløshet, mørke og undergangtider for mange mennesker. 

Derfor er det eneste holdbare svaret at ethvert menneske skal ha lov til å tro, men ikke til å vite eller mene noe som helst, om hva andre skal tro og mene.

I menneskenes historie har en gud vært helt nødvendig for å beholde håpet. Det ser vi ved at det finnes ingen menneskelige kulturer uten en tro på tingene man ikke kan vite og se.

Naturen  og klimaet har vært og er nådeløse faktorer uten logikk – et år er det tørke, et annet er det flom.  Noen ganger er det overflod, andre ganger manglet det både mat og vann. 

Det moderne  rike samfunnet som har alt hele tida , trenger kan hende ingen gud. Men alle trenger tro, håp og kjærlighet og alle trenger noe å støtte seg til. Naturvitenskapen har ikke svaret på alt – rett og slett fordi vi ikke vet alt.

Om framtida vet vi for eksempel ingenting. Kan hende kommer tider der vi velbeslåtte på toppen av den rike verden, trenger noe å tro på igjen. 

Selv mener jeg nok at den guden jeg kjenner, utelukkende består av menneskets gode sider – det som handler om at det er rasjonelt å ta vare på hverandre også når livet slett ikke går på skinner.  For alt vi vet med sikkerhet at vi har, er hverandre.  Men jeg anerkjenner andres tro så lenge de ikke vifter med den i ansiktet på meg for å fortelle meg at jeg tar feil.

Og ordet feil, det er den opprinnelige meningen av det arameiske ordet for synd. Bare prøv å bytte ut ordet synd med ordet feil i nytestamente,  så kles plutselig mystikken av innholdet, og en slags forståelig fornuft kommer fram!

10/10: Om å bli borte.

Først ble de tidligere så store og tøffe ungdomsskoleungdommene, yngre enn meg. Så ble de lovende musikere yngre enn meg. Så ble politifolk, brannfolk og mange politikere yngre enn meg.

Så ble den norske statsministeren yngre enn meg. Så ble de fleste statsledere i verden, kunstnere og andre kjentfolk til dels mye yngre enn meg. Snart er alle som bidrar i yrkeslivet, yngre enn meg.

Fødselsåret som trykkes i dødsannonsene, kryper nærmere og nærmere ens eget fødselsår.  De vakreste kvinnene fra ungdommen er blitt til eldre damer.  Gutta er blitt grå, både inni og utapå. Mange, langt yngre enn jeg, ble borte i sjukdommer som oftest rammer modne mennesker.

Sporene er tydelige, en dag er man borte fra denne verden og alt blir som det var før den dagen jeg kom inn i denne verden: Ukjent. Vemodet ved dette er noe man må venne seg litt til. I tusenvis av år skal jeg ikke være her, akkurat slik det var før jeg kom hit.  

Alle vi mennesker er her på jorda bare en liten promille av menneskenes historie.

En kan derfor like gjerne bruke den tida til hyggelige ting, i stedet for som mange gjør: Å sløse denne korte usle tildelte tida bort på mas, klaging og fordømmelser.  

Det tar bare tre måneder å bli glemt i arbeidslivet. Det tar seks til femten år å bli glemt av vennene. Det tar seksti år å bli glemt av familien.  Om du tok alle gatenavnene med personnavn i Oslo for eksempel, tror jeg ikke du ville visst stort om de fleste av dem. Enda de gatenavnene er laget for at ikke disse folka skal bli glemt.

Det er derfor ikke så mye å mase med egentlig.  Og dem som er etter oss er jo egentlig også en del av oss?