Årets aller siste løvblad.
Du var en av millioner, usynlig der du hang grønn og frisk på
kvist.
Men så kom høsten krypende, og nå er bare du der, aller,
aller sist.
De fleste ville nok tenke at dette var temmelig ensomt, og jævla
trist.
Alle de andre har sluppet taket og landet bakken under det
store tre.
Hvor du ensom henger stedig på og tydeligvis slett ikke vil fare
ned.
Du er den aller siste og det bladet som liksom i evigvarende
sommer ble.
For nå er det du som skinner som den røde sol mot blåblå
himmel,
Så høyt og vakkert at hvem som helst kunne blitt ør og svimmel.
Tenk, alle kan se deg nå – der du henger blodrød,uten noen
vrimmel.
Så kom snøen og du blir enda flottere belyst og dermed også beglodd
Ja du er enda flottere enn noe grønt blad kunne drømt om og
trodd.
Til den dagen da også du faller ned og du må forlate plassen
der du har bodd
Den står tom og naken nå, uten at du skinner, ja her er bare
svarte fæle pinner
Og ingen vet lenger at den brune våte flekken du er blitt, egentlig
var en vinner
I livets kappløp der førstepremien er det forunderlige, som
nesten ingen finner.
th
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar