Jeg er i mot at folk skal behøve å jobbe i nedverdigende yrker som prostitusjon, tiggeri og liknende. Derfor har jeg vært sterkt imot tigging OG tiggere. Det vil si, ikke tiggerne personlig som mennesker, men mer som en forstyrrelse som jeg må forholde meg til hver eneste gang jeg er ute i et offentlig tettbebygget miljø.
Og dem er det jo noen av - i likhet med tiggerne selv.
Da jeg bodde i Tønsberg, så jeg tiggere førti ganger i uka. Minst. Å si nei til folk førti ganger krever sin mann. Jeg er ikke vant til slikt - jeg er ført i 1957 og inntil 2005 var det ikke lov å tigge i Norge og de eneste som prøvde seg var rusavhengige.
Siden jeg har jobbet med rusavhengige i mange år var de fleste av dem bekjente fra før, og det var derfor greit å si både ja og nei.
Ja til kaffe og mat, nei til penger til dop.
I et tidligere innlegg på denne bloggen ba jeg tynt om å få gå i fred for tiggerne. De utgjorde en støy i mitt indre som jeg ikke klarte å takle. Å måtte være kjip og framstå som gjerrig og si nei på prinsipielt grunnlag kler meg dårlig.
Så noe måtte gjøres.
Jeg begynte med noe enkelt. Jeg spurte tiggerne jeg traff om hva de het og hvordan de hadde det. Så var det jul og jeg ga dem julepresanger, det vil si en mindre pengeseddel. Så begynte de å kjenne meg igjen og hilse vennlig hver gang jeg passerte en av dem. Så begynte jeg å sørge for å ha småpenger på meg når jeg skulle i butikken, alt betales jo med kort i dag. Så begynte jeg å gi småpenger til tiggere - ikke for deres skyld, men for min egen samvittighets skyld. Du verden så mye lettere det plutselig ble å møte tiggere! Nina, Anna, Mustafa og de andre tiggerne jeg traff ble, om ikke venner , så i alle fall mine gode bekjente.
Og er det en dag jeg ikke har penger så gjør det ingenting, de vet at jeg har noen neste gang eller gangen deretter. Jeg er prinsipielt mot tigging. Men jeg har sluttet å la det gå utover tiggerne jeg møter - og det igjen har gitt meg hyggelige bekjentskaper jeg tidligere har vært frekk nok til å overse.
En skal ikke overse andre mennesker som søker din oppmerksomhet. Selv om grunnen til at de søker deg er at de er fattigere enn du er. Det er frekt og ufint.
Jeg har lært av mine egne feil. det er jeg tilfreds med. Ikke alle klarer det. ta deg bryet og spør den neste tiggeren du møter hva han eller hun heter. Du vil ikke angre!
Jeg tar derfor avstand fra min tidligere blogg om tiggere, men lar innlegget stå siden det faktisk minner meg om at jeg har lært noe av det.
Og dem er det jo noen av - i likhet med tiggerne selv.
Da jeg bodde i Tønsberg, så jeg tiggere førti ganger i uka. Minst. Å si nei til folk førti ganger krever sin mann. Jeg er ikke vant til slikt - jeg er ført i 1957 og inntil 2005 var det ikke lov å tigge i Norge og de eneste som prøvde seg var rusavhengige.
Siden jeg har jobbet med rusavhengige i mange år var de fleste av dem bekjente fra før, og det var derfor greit å si både ja og nei.
Ja til kaffe og mat, nei til penger til dop.
I et tidligere innlegg på denne bloggen ba jeg tynt om å få gå i fred for tiggerne. De utgjorde en støy i mitt indre som jeg ikke klarte å takle. Å måtte være kjip og framstå som gjerrig og si nei på prinsipielt grunnlag kler meg dårlig.
Så noe måtte gjøres.
Jeg begynte med noe enkelt. Jeg spurte tiggerne jeg traff om hva de het og hvordan de hadde det. Så var det jul og jeg ga dem julepresanger, det vil si en mindre pengeseddel. Så begynte de å kjenne meg igjen og hilse vennlig hver gang jeg passerte en av dem. Så begynte jeg å sørge for å ha småpenger på meg når jeg skulle i butikken, alt betales jo med kort i dag. Så begynte jeg å gi småpenger til tiggere - ikke for deres skyld, men for min egen samvittighets skyld. Du verden så mye lettere det plutselig ble å møte tiggere! Nina, Anna, Mustafa og de andre tiggerne jeg traff ble, om ikke venner , så i alle fall mine gode bekjente.
Og er det en dag jeg ikke har penger så gjør det ingenting, de vet at jeg har noen neste gang eller gangen deretter. Jeg er prinsipielt mot tigging. Men jeg har sluttet å la det gå utover tiggerne jeg møter - og det igjen har gitt meg hyggelige bekjentskaper jeg tidligere har vært frekk nok til å overse.
En skal ikke overse andre mennesker som søker din oppmerksomhet. Selv om grunnen til at de søker deg er at de er fattigere enn du er. Det er frekt og ufint.
Jeg har lært av mine egne feil. det er jeg tilfreds med. Ikke alle klarer det. ta deg bryet og spør den neste tiggeren du møter hva han eller hun heter. Du vil ikke angre!
Jeg tar derfor avstand fra min tidligere blogg om tiggere, men lar innlegget stå siden det faktisk minner meg om at jeg har lært noe av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar