I dag er nitimen femti år. Jeg er gammel nok til å huske den aller første sendingen - da var jeg seks og et halvt år gammel. Jeg elsker nitimen, og her skal dere få vite hvorfor:
Der jeg vokste opp var det alt annet enn trivelig - de viktigste følelsene i min oppvekst var enten følelse av uhygge eller å grue seg for mer uhygge.
Oppmerksomheten besto for det meste av fornedring og kjeft, og de lykkeligste øyeblikkene der man ble ignorert. Det var et hardt sted å vokse opp for en som bare ville være snill, glad og ønsket velkommen.
Om morgenen forsvant far ut og på jobb omtrent halv sju, og da sto jeg opp. Min mor mor sto sjelden opp før i tretiden på ettermiddagen så etter at jeg hadde laget meg frokost - havregryn med mye sukker og noen ganger melk - så var det å krype inn i bokhylla på et enormt radiomøbel vi hadde
Dette møbelet besto av en radio og platespiller og to enorme tolvtoms høyttalere - lyden var magnifik og da Nitimen satte i gang, lavt for ikke å vekke min mor men fyldig pga min private koseplass i hylla og de enorme høyttalerne, som satte edeltremøbelet i behagelige svingninger så kunne Kjell Thue og andre fylle mitt private rom med den hyggen og hjerterommet som ikke fantes i huset jeg bodde i.
Det fantes også andre programmer som bød på denne magien av hygge. Trafikk og Musikk, krimserien Dickie Dick Dickens samt Barnetimen for de minste.
Men øverst tronte Nitimen - programmet som bør på sol i en plaget vintersjel som den gang ikke visste at det engang skulle komme bedre dager.
I dag, femti år etter, har de bedre dagene dagene både kommet og gått - men Nitimen har i alle år bestått! I dag lytter jeg til programmet når jeg går mine daglige morgenturer.
Dette er så viktig at da jeg sist byttet mobiltelefon og oppdaget at nyskapningen manglet radio, gikk jeg straks og kjøpte en lommeradio kun med dette formål å lytte til min daglige dose Nitime.
Takk for alt du har vært for meg, og takk til en statlig kringkasting som uten å vite det - bragte sol inn i livet til så mange av oss frosne vintersjeler.
En spesiell takk til programleder Else Michelet som i tillegg til alt det andre, klarte å overbevise meg om at jeg kanhende ikke var fullt så dum som min mor alltid påsto. Årsaken er at jeg faktisk forsto dine små underfundigheter - og det må man ha litt vett i skallen for å klare.
Der jeg vokste opp var det alt annet enn trivelig - de viktigste følelsene i min oppvekst var enten følelse av uhygge eller å grue seg for mer uhygge.
Oppmerksomheten besto for det meste av fornedring og kjeft, og de lykkeligste øyeblikkene der man ble ignorert. Det var et hardt sted å vokse opp for en som bare ville være snill, glad og ønsket velkommen.
Om morgenen forsvant far ut og på jobb omtrent halv sju, og da sto jeg opp. Min mor mor sto sjelden opp før i tretiden på ettermiddagen så etter at jeg hadde laget meg frokost - havregryn med mye sukker og noen ganger melk - så var det å krype inn i bokhylla på et enormt radiomøbel vi hadde
Dette møbelet besto av en radio og platespiller og to enorme tolvtoms høyttalere - lyden var magnifik og da Nitimen satte i gang, lavt for ikke å vekke min mor men fyldig pga min private koseplass i hylla og de enorme høyttalerne, som satte edeltremøbelet i behagelige svingninger så kunne Kjell Thue og andre fylle mitt private rom med den hyggen og hjerterommet som ikke fantes i huset jeg bodde i.
Det fantes også andre programmer som bød på denne magien av hygge. Trafikk og Musikk, krimserien Dickie Dick Dickens samt Barnetimen for de minste.
Men øverst tronte Nitimen - programmet som bør på sol i en plaget vintersjel som den gang ikke visste at det engang skulle komme bedre dager.
I dag, femti år etter, har de bedre dagene dagene både kommet og gått - men Nitimen har i alle år bestått! I dag lytter jeg til programmet når jeg går mine daglige morgenturer.
Dette er så viktig at da jeg sist byttet mobiltelefon og oppdaget at nyskapningen manglet radio, gikk jeg straks og kjøpte en lommeradio kun med dette formål å lytte til min daglige dose Nitime.
Takk for alt du har vært for meg, og takk til en statlig kringkasting som uten å vite det - bragte sol inn i livet til så mange av oss frosne vintersjeler.
En spesiell takk til programleder Else Michelet som i tillegg til alt det andre, klarte å overbevise meg om at jeg kanhende ikke var fullt så dum som min mor alltid påsto. Årsaken er at jeg faktisk forsto dine små underfundigheter - og det må man ha litt vett i skallen for å klare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar