Tore Husebys FRILANSERI

Tore Husebys FRILANSERI
Litt om alt...

fredag 16. juni 2017

Bjørn Dæhlie klager på formuesskatten.

Til Bjørn Dæhlie:  Den norske staten, det vil si vi skattebetalere har betalt alle dine utgifter i mange år for at du skal kunne drive med din yndlingshobby. Norske tippere har også bidratt vesentlig. Jeg antar at dine hundrevis av flyreiser, hotellnetter samt tusenvis av restaurant og hotellmåltider ikke er betalt av deg selv. Helsevesenet, som burde ta seg av sjuke - har i vesentlig grad vært opptatt av å sikre din og dine kollegers helse i tiår etter tiår. Kun de beste kirurger og leger har fått detet privilegium. Og alt levert uten å måtte vente måneder i helsekø, slik vi andre må. Flaks, gode gener og dyktighet har bragt deg i den situasjonen at du har kunnet tjene deg rik etter din idrettskarriere. Er du dyktig nok, klarer du sikkert å omgå systemet slik at du slipper endel av denne formuesskatten også - det klarer mange flinke kapitalister. Du har også en regjering på din side, som har senket formuesskatten. Vi som har betalt din idrettskarriere betaler bare skarve 50 000 til 200 000 i skatt i året. Men vi er så mange at vi fikk råd til å løfte fram deg. Det eneste vi krever til gjengjeld er at du ikke sutrer over å selv måtte bidra ti fellesskapet nå i ettertid. En kan si mye om skigåing, men produktivt er det ikke - det er kun et bidrag til økt konsum. Betal din skatt med glede og fryd deg over at du ikke er blakk. Ha en fin dag!

mandag 13. juni 2016

Kjærlighet mellom samme kjønn

Da jeg vokste opp var homo et skjellsord. Å bli beskyldt for noe slikt var ensbetydende med den største skam man kunne tenke seg. 
Fram til jeg var femten år var det forbudt å være homo i følge norsk lov. Denne forbudte trangen ble plassert side om side med pedofili, sodomi og annen elendighet. Det aller rareste var kanskje at homofili kun var et problem mellom menn. 
Bare tanken om at kvinner kunne ha seksuelle drifter, var uhørt – og dette gjorde da også at lesbiske på mange måter gikk under radaren. De fantes liksom ikke. 
Selv om homofili  ble «tillatt» i 1972 så var statskjerka klar på at denne vederstyggeligheten ikke var bra – det var visstnok også et brudd på Guds lære. Og det synet varte i tiår etter -72!   Psykiatrien sa også sitt – homofili var en psykiatrisk diagnose helt fram til 1978.
Liberaliseringen og forståelsen  av at homofile har samme rett til å leve og være som alle andre mennesker har gått svært fort. Fra å bli omtalt som den største skam har nesten hele den norske befolkningen i dag en stor aksept og forståelse for homofili.
Kjerka har også forstått at homofile har livets rett til både å eksistere og praktisere, som de så underfundig har kalt det. 
Det samme har politikere.  Friele og Lowzow-saken virker bare rar i dag , men var svært dramatisk da den skjedde – i 1993. Ei høyredame som sto fram som lesbisk og gifta seg med generalen for Forbundet av 1948  var jo en sensasjon uten sidestykke den gang.

Så har vi denne afghansk- amerikanske fundamentalist-drittsekken som prøvde å kverke over hundre mennesker fordi han ikke tålte homofile.  Som prøver å sette tida tilbake femti år fordi det passer han.  Jeg spør: Hvor er alle de muslimske homofile kvinner og menn som nå burde stå fram og si at dette er ikke akseptabelt. Dette er feil og forkastelig – av så mange grunner utenom religion og politikk.  ER det sånn at dere lever i i tida før 1972 fortsatt?  Det er nemlig den eneste mulige forklaringen på at ikke hele den muslimske verden sier med en stemme: Dette er feil, dette er mord på uskyldige og dette skulle aldri ha skjedd.

Det er mye jeg ikke tåler her i verden. Hissige arabere som skal selge meg noe, telefonselgere som kan fornavnet mitt, politikere som har motsatt syn av mitt eget, og for ikke å snakke om folk som snakker høyt i mobiltelefon på offentlig sted.  Og det er ikke livsviktige meldinger de proklamerer, nei de opplyser for all verden at nå passerer de Lysaker. Eller Støren.  
Sånne kunne jeg faktisk tenke meg å skyte. Bittelittegranne i foten i hvert fall.  men jeg gjør det ikke. Fordi jeg innser at jeg ikke eier verden og alt som er i den - jeg har bare deler av det til låns en stakket stund.  Så derfor sitter jeg her og venter på at den muslimske homofile verden våkner og sier fra til hverandre og sine egne at vi har verden bare til låns. Vio bestemmer ikke over den, og vi eier den ikke. Og vi bør være glade for at folk finner kjærligheten, ikke dømme dem.  Kanskje med unntak av en og annen mobilsnakker i det offentlige rom. 


fredag 20. mai 2016

Colours....

Kvinnfolk sier ofte at jeg har dårlig fargesans.  Siden jeg er mann, liksom.  Det synes jeg er rart. På alle FB- tester scorer jeg nemlig ganske høyt. Sånn damehøyt faktisk.  Underlig nok….

Også er det jo ikke så lett heller. Man kan jo godt være mørk til sinns. På en solskinnsdag.  Eller lyseblå jublende.  På den 21. desember, da det liksom aldri blir ordentlig lyst…
Se på utestedene. De brune pøbbene er ofte grønne, gule eller grå.  En sjelden gang ER de faktisk brune.  Og det merkeligste er at det finnes brune pøbber som IKKE er brune.
De er bare trendy, triste, møkkete  eller gamle.  Eller alt dette på en gang. Og da KAN de på litt sikt – bli brune!

I politikken er det heller ikke så lett. De røde politikerne er ofte rosa, brune, gule eller svarte.  Men aldri røde. Det samme gjelder for de grønne politikerne, Og de blå.   De har alle alle mulige farger. Unntatt akkurat blått eller grønt. 
Også er det de rosa skyene.  De er riktignok rosa, men har aldri noe med kjærlighet å gjøre. Bare med solnedgang – noe som alltid skjer før det ytterste mørket inntreffer.    

Grønnskollinger er aldri grønne heller. Grønnskollinger er bare veldig veldig uerfarne, usikre og ofte nokså utydelige. Men aldri grønne.
Men sjøsjuke KAN faktisk være grønne, slik som de er i tegneseriene. For det har jeg selv sett.  
Håpet er ikke lysegrønt. Håpet er aldri det.  Håpet er sang, dans, glede og jubel. Men aldri lysegrønt.  Men skinnende kan det godt være!

En sinna person ser ikke rødt. Han går bare i svart – og da mener jeg ikke klesdrakta men sinnet.  Merkelig nok er det den samme fargen som sjalu mennesker går i. Sjalusi har riktig navn på svensk. Det heter svartsjuka.  Og dem som er i sorg kan nok både være kledd i svart, og se svart. For håpløshetens farge er også svart.  
Og sånne black-metal-folk. Men det er bare utapå. Inni er de som oftest rosa, og sjenerte som bare det.

Grønnsaker fins jo  i alle farger. Blå,gule,røde,hvite,svarte, turkise,lilla og faktisk også grønne.  Grønnsaker er kort og godt temmelig upresist…  I likhet med brunevarer som finnes i alle farger unntatt brunt, og hvitevarer som sinne si hvit og en sju åtte andre farger.  Men rett skal være rett: Brunevarene var brune en gang. Da de ble laget i edle treslag fra fjerne land.

Det aller rareste er såkalt hvite folk. For er det noe de aldri er, så er det hvite!  Som oftest er de litt rosa. Til den dagen de dør. Da blir de ikke hvite, men grå.
Ensomheten, hvilken farge har nå den?   Jo – ensomheten kan være litt blå helt øverst, og så mørkere og mørkere mot rødt og seinere svart helt nederst. Og det er der og da de fleste velger å ta livet av seg fordi fallet har vært så langt og lystapet så uendelig stort.  Og da. Spiller fargen ingen rolle lenger.....

tirsdag 16. februar 2016

Den eneste gangen jeg spurte fatter’n om noe…


-           Du Fatter. Er det ælver her i Åsgårdstrand?
-          Nei. Hvorfor lurer du på det?
-          Nei, ikke for noe. De er bare det at det snakkes så mye om ælver på skolen og jeg har aldri sett en.
-          Det er ingen elver her.
-          Okei.  Hvor langt er det til en ælv da?
-          Hvorfor lurer du på det?
-          Nei, jeg ville bare sett en da.  En ordentlig ælv.
-          Tulling. Det ække non ælver her sier jeg jo.  Slutt med det jævla maset.
-          Maser ikke jeg- bare lurte lissom…
Seinere ble jeg voksen. Det viste seg at fylket vi bodde i var full av elver. Til og med landets aller største lakseælv, målt i kilo fangst.  Nærmere bestemt førtitre jævla ælver var’e.
Om far min ikke visste om dem, eller om han ikke brydde seg er noe usikkert.
Men vår samtale om elvene ble en metafor for vårt forhold.  Han hata kanskje ikke oss unga.
Men han hata skjebnen som hadde ført ham sammen med han ham konsekvent kalte for premieidioten  - som han merkverdig nok lagde tre unger sammen med. 
Livet er faenmeg rart.-
Jeg veit at fatter visste om de ælvene…. Han ville bare faen ikke mase med det.
Han ville bare være i fred. 
Men jeg ville se ælver.. .



mandag 8. februar 2016

Innvandringsspørsmål i Norge

Mange nordmenn har sterke oppfatninger om innvandrerne. Disse fremmede blir merkelig nok tillagt et sett med felles egenskaper, verdier og mål de fleste av dem slett ikke har. 
Lokomotivet til dette sludderet er todelt: Redsel og fordommer, samt forestillingen om at noen (nordmenn) er mer verd enn andre.  Begge disse tingene er farlig tankegods som kan starte kriger, drepe uskyldige og skape ufred  og undertrykking. 

Men hva er mine egne tanker om innvandring? Siden jeg  er raskt på banen med å si fra så bør jeg vel egentlig ha helt klart for meg hva jeg selv mener?  Så her kommer det;

Verdighet: 

Ethvert menneskes verdighet er ukrenkelig. Jeg støtter derfor alt politisk arbeid som handler om å støtte dette faktum. Blant annet menneskerettighetene. Mange mennesker har arbeidet knallhardt  i årevis for humanistiske ideer som sikrer menneskenes ukrenkelige egenverd.
FN, UNHCR, Redd Barna, Røde Kors, Røde Halvmåne - mange er de organisasjoner som arbeider for menneskenes beste. Dette skal ikke få lov til å bli ødelagt av fascister og fundamentalister.

Vold og fundamentalisme:

Mennesker som utøver vold skal og bør straffes. Enten årsaken er vinningsforbrytelser eller ideologi. Fundamentalisme i en guds navn er bare fascisme forkledd i religion.
Fascisme er politikk som mener at noen er mer verd enn andre. Fascisme bryter derfor med mitt punkt om verdighet. At fundamentalister straffes hardt,  hva enten de heter Arfan Bhatti eller Anders Behring Breivik, er derfor slik det skal og bør være. Alle mennesker er født gode, men ikke alle forblir det - det har handlingene til Breivik lært oss.

Kulturforskjeller:

Det er folks ulike kulturer, og i møter mellom disse som ofte har skapt fantastiske nye ting som er av det gode for menneskene.  De norskeste tingene vi kan tenke oss, som jul, strikking,ski,skøyter, påskefeiring og kjøttkaker er alle ting som oppsto først i andre land enn i Norge.  Kulturforskjeller er derfor bra og ikke dårlig. i Norge har vi fått gleden av innvandrerbutikker, ny norsk musikk, ny mat og andre kulturuttrykk som aldri  hadde skjedd om ikke innvandrerne hadde kommet til oss.
MEN: Jeg er i mot snillisme fra nordmenn som tar hensyn til utlendinger i dne grad at plastgriser og merkedager forsvinner eller endrer innhold og navn fordi man er redd for å lukke noen ute, Innvandrere har rett til å ikek bli med på arrangementer fordi de mener det strider mot deres religion. De har også rett til å ta ungene ut fra barnehagen fordi de mener den driver  vranglære. Men da får det være deres eget problem - ikke nordmenns.

Ulike religioner i Norge som truer demokratiet:  

Om det virkelig var slik at muslimene i Norge utgjorde en trussel for at demokratiet vårt ville stå i fare for å bli truet av religiøs fascisme ville også jeg være enig i at noe må gjøres. Men dette er ikke tilfelle. At bydeler i Stockholm, Paris og andre byer har lokale miljøer hvor dette faktisk har skjedd truer ikke disse byenes stater, de forblir likevel demokratier. Det ser man blant annet som en følge av alle demonstasjonene i etterkant av terroren mot Charlie Hebdo-redaksjonen.
Men disse lokale bydelene er fulle av unge mennesker uten framtidsmuligheter, penger og drømmer om framtida. Og i slike tider og miljøer står fascistene ofte sterkt, kfr, Tyskland under Weimar-republikken.
Norges demokrati er i dag trygt som selveste fjellet, og vår eneste trussel i øyeblikket er verdens storpolitikk mellom supermakter, ikke et lite antall frustrerte fundamentalistiske muslimer. Tvert i mot ser det ut til at de fleste assimilerte innvandrere og flyktninger setter større pris på det norske demokratiet enn mange nordmenn klarer å gi uttrykk for. Norske fattige rasister som lever av en knapp trygd  bør derfor kan hende frykte russerne mer enn innvandrerne.


Utgiftene som følger med flyktninger og innvandrere: 

Forskere er enig om en ting: Flyktning og innvandrerstrømmene øker ikke utgiftene til en stat på lengre sikt.  Utgiftsøkningen overstiger aldri 0,5 % og er i praksis uinteressant som problem.
Årsaken er enkel: Også innvandrere og flyktninger  må kjøpe varer og tjenester for å leve og i kapitalistiske systemer blir utgiftene på sikt spist opp av økt konsum og handel.
Dessuten vil jo de fleste innvandrere og flyktninger i løpet av noen år assimileres inn i skole og arbeidsliv og ved dette bidra til fellesskapets utgifter.
 Lokalt kan derimot en stor gruppe flyktninger som kommer samtidig bli et problem - fordi små lokalsamfunn ikke har mulighet til å ta alle utfordringene i logistikk og offentlige utgifter. Enhver norsk kommune tenker som så: Økning i befolkningen er bra - så lenge den utgjør mellom 1 og 2 % av befolkningen. Øker veksten med mer enn 2 % pr år så blir det problemer for da henger ikke utvikling og infrastuktur med. I en norsk kommune vil en årlig vekst på 2 % fører f. eks til at kommunebudsjettet vil gå med underskudd de fem seks første årene.
Dette vet staten veldig godt om, og likevel presser de ofte store befolkningsøkninger inn i små kommuner og tettsteder.
Dette er både ufaglig, uøkonomisk,ukulturelt og ulønnsomt. Flyktninger må derfor "smøres tynt" utover landet slik at ingen kommuner får en større vekst enn mellom 1 til 2 prosent, lokal vekst med nordmennene selv  inkludert.


Innvandring og likestilling: 
Det er et faktum at enkelte av våre nye landsmenn lever i fortida med hensyn til kvinners rettigheter.
Barneeekteskap,  isolasjon av kvinner, tvungen klesdrakt og så videre er alt sammen ting som faktisk er forbudt i Norge.
Kvinner  er frie til å leve på akkurat samme måte som menn i dette landet. Og mange innvandrerkvinner utnnytter dette, blant annet ved å søke høyere læresteder og skaffe seg krevende akademiske utdanninger.
I praksis blir det likevel mange kvinner undertrykket fordi de jo tilhører en familie, en kultur og et miljø som er vant til å tenke annerledes på slike ting.
Nordmenn har en tendens til å glemme det faktum at det bare er 55 år siden en ugift norsk kvinne uten jobb faktisk ble nødt til å gifte seg om hun skulle ha  penger til mat og hus.
Det er dessuten bare 103 år siden kvinner fikk stemmerett, og det er bare 150 år siden alle norske kvinner var umyndige, de var regnet som "en del av husholdningen"  og derved mannens eiendom.

Og som 1957-modell husker jeg godt at de fleste kvinner i Norge brukte skaut tidlig på sekstitallet. At enkelte kulturer i verden blir vettskremt ved tanken på likestilling er derfor forståelig. Les nyere historie om Norges første kvinnelige sjefer, piloter, ministere, leger, sjåfører, biskoper og prester  så ser du fort at disse holdningene er helt like de vi selv hadde for få år siden. Selv unge mennesker husker i dag kvinners kamp for å få hoppe på ski, så fersk er de gammeldagse holdningene rundt dette.
Vi må derfor gjøre to ting på en gang:
A: Forstå at frihet og likhet for kvinner oppleves dramatisk for enkelte kulturer.
B: Være kompromissløse med hensyn til at alle kvinner som bor i Norge SKAL ha de samme rettigheter uansett kultur.

Dette må tydelig avspeiles i politiet, i rettsveseneti lærestedene  og i helse og hjelpeapparatet.  Kvinners frihet i Norge har kommet som et resultat av en lang kamp, og makten norske kvinner har tilkjempet seg som likeverdige borgere av landet skal ikke ødelegges av at norske barnehager og skoler bedriver snillisme eller misforstått kulturrelativisme, eller at  konservative muslimer skal diskutere norsk grunnlov og kvinners rettigheter.
Kvinner som faktisk ønsker å gå i religiøse klær skal  selvfølgelig stå fritt til å gjøre dette. Men ikke hvis det hindrer identiteten til vedkommende eller hvis det forstyrrer andre. Derfor bør alle former for slør som dekker ansiktet forbys i det offentlige rom, og religiøse klær bør dempes betydelig ned i alle yrker der man møter alle slags mennesker. I et demokrati viser vi hverandre hvem vi er.
I et sekulært demokrati dytter vi ikke vår egen religion over på andre.  Det er ufint og viser manglende respekt.

Problemer vi må ta stilling til:
Barneekteskap, analfabetisme, epidemiske sjukdommer,språk og utdanning. Dessuten grunnløse søkere.

Barneekteskap er faktisk kanskje det enkleste. Det finnes internasjonalt lovverk som beskytter barn mot barneekteskap. Det finnes norsk lovverk som beskytter barn mot sex  eller vold fra voksne. Ektepar der kvinnen er under atten år skal skilles ad inntil kvinnen er myndig. Platoniske løsninger skal etterstrebes slik at ekteparet kan ha samvær under tilsyn om de begge ønsker dette.

Analfabetisme og manglende utdanning er en trussel mot demokratiet og må derfor bekjempes med alle midler. Både pisk og gulrot brukes i dag for å få analfabeter inn i skolen og dette er bra. Også de eldre analfabetene bør få opplærigmn som sikrer at de kan lese og forstå verdenen de tilhører.

Sjukdommer må bekjempes med alle midler. Norge har i dag gode systemer for dette, og det er viktig at landet ikke har mange uregistrerte innbyggere da disse ikke vil fanges opp av disse systemene.

 Språk: Intensivering av språkopplæring også for de eldste flyktningene er viktig.Særlig de som er lite motivert for slik opplæring. Her må både pisk og gulrot brukes flittig hvis den enkelte søker å unngå å lære norsk.  Eldre flyktninger som kan norsk er bedre støttepersoner fro sine barn og barnebarn, og de forstår samfunnet i Norge lettere.

Grunnløse asylsøkere:  Schengenavtalen skal egentlig sikre at flyktninger som er avvisgt i et land skal gjenkjennes og avvises i samtlige land. Dårlig byråkrati i alle europeiske land vanskeliggjør dette. Det er ikke bra for en nasjon å ha uregistrerte   personer uten rettigheter boende.  Å leve papirløst i et samfunn er også en stor påkjenning for den enkelte. Det er derfor viktig at kontroller utføres båd epå gata i byene, langs landeveienbe og på grensa for å sikre at grunnløse asylsøkere sendes hjem så raskt som mulig.




(forts følger)



















søndag 31. januar 2016

Ærlighet varer lengst

Det menes mye om kriminalitet og utlendinger. Særlig brune utlendinger som begår kriminalitet her i landet. Derfor kan det jo være greit å se til forskning som er bestilt av UDI for å bringe klarhet i dette. 
Den sier at de fleste utlendingene som sitter i norske fengsler faktisk er hvite ( to tredeler). Den sier videre: «Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det.»

To av hundre nordmenn er kriminelle altså. Og tre av hundre utlendinger. Og to av de tre utlendingene er hvite. 

Var det ikke det jeg visste. Folk flest er ærlige og lovlydige – samme hvor de kommer fra.  Fordi det lønner seg!

tirsdag 12. januar 2016

Politisk Korrekt?

PK.
Det er visst noe som heter politisk korrekthet.  Et fenomen som det er mye av i Sverige, og litt mindre i Norge. Men det finnes visst i alle land – også Tyskland, som i fjor tok i mot over en million flyktninger. Hva det egentlig er er visst litt uklart, men det later til å gå ut på det samme som i all politikk: Å skjule sannheten, for å oppnå et definert mål.
Dette har medført at når ekte drittsekker oppfører seg som ekte drittsekker så skal dette dempes ned i offentligheten hvis drittsekkene skulle være flyktninger eller innvandrere fra land vi forøvrig aldri sammenlikner oss med.
På rekordtid har enkelte av disse drittfolka skapt redsel og utrygghet for moderne vestlige kvinner, som tar det for gitt at de har rett til å være i fred for maskulin uønska oppmerksomhet. Både i Stockholm, Køln og andre steder viser det seg at både politi og politikere dekker over arabiske og andre flyktninger som kommer fra land med kvinneholdninger vi bare har på museum og i et og annet fundamentalistisk kristenmiljø. De plukker på damer de ikke kjenner i et organisert system som gjør at kvinner risikerer å få fremmede fingre både i og på seg ute på gata på høylys dag – uten å kunne forsvare seg.
La det være klart at arabiske og andre mannfolk fra strenge samfunn, som får et seksuelt frilynt kultursjokk ved å komme hit , får ta seg kraftig sammen og lære vestlig respekt for kvinner. 
La også politi og politkere bruke lovverk, kontroll og straffereaksjoner som er såpass avskrekkende at vi faktisk viser i praksis at vesten respekterer at kvinner har rett til å være i fred, rett til å kle som de vil og rett til å oppholde seg hvor de vil, når de vil.  Kvinners rett til å være i fred i det offentlige rom er en kamp som har kosta tusenvis av mennesker mange tiårs politisk kamp . Det er ingen grunn til at en bunke kåte unge mannfolk skal få lov til å ødelegge den kampen. Men der ER faktisk mange grunner til at disse mannfolkene blir tvunget til å lære seg litt PK: Hva som regnes som politisk korrekt oppførsel i et sekulært samfunn der kvinner og menn har den samme rett til å leve, puste og virke. 
Her kan alle vi mannfolk gjøre felles sak med kvinnene: Forsvar dem i tale, skrift og i handling der drittsekker forekommer. Og dette gjelder alle kvinner- hvite som ikkehvite, med eller uten skaut, unge som gamle.  Og skulle jeg bli anmeldt for rasisme fordi jeg har klappa til en drittsekk som ikek kan la kvinner være i fred, så lever jeg i grunnen greit med det.
Selv om det kanskje ikke er særlig politisk korrekt.


torsdag 7. januar 2016

Ti ærlige synspunkter fra en nokså voksen mann.


1/10: Om samfunnets overgrep mot enkeltmennesker:
Jeg har opplevd mange former for overgrep.  Vi som har hatt voldelige og/eller primitive foreldre kan alt om sånt.  Det har kort og godt vært mye dritt der. Men ingen overgrep har vært verre enn overgrepet fra NAV og deres da jeg etter over førti år i arbeidslivet – mange av dem med både to og tre jobber samtidig – måtte stå skolerett overfor NAV- systemet fordi de skulle finne ut om jeg egentlig var så sjuk som påstått, og hvor stor «restarbeidsevne»  jeg egentlig hadde. Jeg, som alltid har elsket å jobbe, og å være til nytte på jobben, ble sett på som en som skoftet.  
Det er ingen trøst at tusenvis har opplevd det samme som jeg: Det er heller ingen trøst at folka på NAV bare gjør det politikerne har bestemt.
Å bli sidestilt med skoletrøtt ungdom som er for bortskjemt til å ta sin egen fremtid på alvor.  Jeg har tjent mine egne penger siden 1969. Jeg har hatt opptil tre jobber samtidig. Jeg har ledet jobben med eller vært med å bygge opp fem ulike virksomheter over trettifem år . Å bli fratatt muligheten til å jobbe hver dag, føltes som jordens undergang for meg. Som NAV-folkene mente de hadde en rett til å sette et spørsmålstegn ved hver dag i nesten tre år, før de endelig var enig med meg, mine leger og alle andre som hadde med saken å gjøre.
Det er urimelig og frekt at fordi en og annen ung og dum latsabb i  dette samfunnet gir blanke, så skal gi samfunnet retten til å tvile på skikkelige  og arbeidsomme, men sjuke folk sine helseproblemer. Samfunnet må lære at folk flest, gjerne vil være til nytte og bidra i samfunnet.  Hvis de får mulighet, lov og anledning.

2/10: Om svik.
Vi, heldigvis nokså få, som vokste opp med foreldre som fullstendig abdiserte i sin foreldrerolle er ikke spesielt gode til å tåle svik. Jeg for min del tåler det ikke i det hele tatt.  Dette gjelder både i forhold, på jobben og privat. Min manglende evne til å tåle svik har ødelagt mye for meg og for andre.
Jeg har mistet både venner og kjærester på grunn av dette.  Det verste er at jeg har ikke tålt ikke mine egne svik heller – ingen går vel gjennom livet uten å svikte noe eller noen eller seg selv. Ingen er perfekt. Jeg skulle gjerne gjort mange ting annerledes, men ting ble som det ble.
Det verste sviket er likevel de gangene jeg har sviktet meg selv, da jeg faktisk visste bedre. Det har skjedd. Mer enn en gang. Dette har kostet både tid, vennskap, penger og helse.
Det er ikke egoisme å sette seg selv først.
Det kan tvert imot å være det største sviket å sette seg selv til side, fordi andre krever retten til å bli hørt, hvis dette medfører at ens eget liv blir vesentlig og varig forverret.


3/10: Om å eldes:
Egen alder oppleves mest utvendig, og bare litt innvendig. Eller mye fysisk og bare litt mentalt. Akkurat det driter selvfølgelig yngre folk syltynt i: En gamling er en gamling okkesom. Og derfor helt uinteressant. 
Jeg vet dette med sikkerhet,  for jeg har selv vært ung en gang. Og var det noe vi ga faen i så var det gamle bedrevitere som ikke hadde skjønt en dritt.
Så man er stort sett helt i fred med sin vrangforestilling om at man er den samme unge og spreke og oppegående gjennom hele livet.
Det er dessverre nok å kaste et blikk på mine jevnaldrende for å se at det ikke stemmer i det hele tatt.
Og de ser det også. På meg. 
Det jeg synes er litt leit med dette er at jeg aldri noen gang har tenkt at jeg var ung nok, sterk nok, kjekk nok eller flink nok i bøtter og spann. Ikke engang da jeg faktisk var det! Tvert imot er det helst  minner om kronisk misnøye med eget utseende og prestasjoner som er brent mest fast. 
Nå som man er avleggs på ordentlig ønsker man seg tilbake til den tida da man var ung og kjekk  og slank og vital og sterk og alt det derre der.
Nå er det uansett for seint. Helsike, jeg runder jo seksti i 2017! Det er en tid for alt.
Men en ting kan jeg gjøre så lenge jeg lever: Å minne alle yngre mennesker jeg kjenner om at DE er vakre kjekke, sterke og flinke i massevis. Og at de hver eneste dag akkurat i dag, er på toppen av sin karriere/utseende/kropp/dyktighet/prestasjonsnivå.  For det fineste i livet er å gjøre et annet menneske litt større enn det føler seg.
Det motsatte er nemlig ikke like fint. Men mye lettere selvfølgelig….  Det ser vi dessverre hver eneste dag.


4/10: Om å nå egne mål:
Jeg har nådd (for meg) mange ufattelige mål. Mål jeg aldri hadde trodd jeg skulle nå, er lagt bak meg som milstolper fylt av gledens og stolthetens minner. Dette har skjedd på tross av og ikke på grunn av opphavet. Faren min mente jeg var en lat idiot, mora mi mente jeg sang og spilte som en brannbil og med den oppmuntringen der var det egentlig lettest å være enig med dem.
Å bli far er nok det største. Ingenting slår det å plutselig vite at her banker et liv som er helt avhengig av oss foreldrene.  Glede og ansvar – frykt og stolthet. På en gang.
Men så kommer de litt mindre, men like fullt superviktige målene: Å i løpet av tretti år få være med og bygge fem helt ulike, men viktige bedrifter innenfor rusbehandling, flyktningearbeid, funksjonshemmede , arbeidstrening og omsorg.  Det er jeg stolt av.
Å ikke bare delta i men fullføre sykkelrittet Vestfold Rundt åtte ganger. Beste tid 6.08. Dårligste 8,57.  Ikke dårlig for en som i drøye førti år røkte fem pakker Tiedemanns Rød i uka.   Å sykle til Bergen på tre dager var også en fin ting. 
Jeg har også kjørt motorsykkel 1632 km. på nitten timer og et kvarter fra Rovaniemi og hjem i ett strekk. og har derved fylt mer enn fylt kravene i «Saddle Sore» som er 1000 miles på et døgn.
Å bli brukbar på gitar, munnspill og en del andre instrumenter.  Å synge en sang og framføre den.  Å holde foredrag som folk synes om. Å slutte å røyke etter over førti år med tretti sigaretter om dagen var fantastisk godt gjort, det er jeg skikkelig stolt av.
Å kunne være til hjelp for folk som har bedt meg om det. Flere ganger!
Å overleve sammenbrudd, akutt selvmordstrang, feilmedisniering, skumle operasjoner , fæle sjukdommer, tøffe depresjoner, ulykker og sørgelige skilsmisser er heller ikke så verst. Å kjempe for et bedre liv når alt og alle jobber imot en(inkludert en sjøl) , og faktisk greie det.  Å kunne ta imot hjelp når det trengs.
Jeg har de siste åtte åra gått til fots omtrent ni tusen kilometer. Det meste på stier og i ulendt terreng. Det er heller ikke så verst synes jeg – med tanke på at helsa har vært noe sjaber helt siden høsten 2006.
Det eneste målet jeg ikke har nådd er livsvarig kjærlighet til et annet voksent menneske.  Men jeg har i det minste prøvd å leite opp lykken – flere ganger, veldig hardt. Men det skal to til en tango…  Og uansett har jeg levd i ulike samboerfohold i til sammen 27 år – det er mange som ikke har greid det…
Summen er vel at jeg i dag vet jeg har mye mer selvdisiplin, utholdenhet, målrettethet og styrke enn jeg var klar over som ung.  Det er jeg både stolt av og glad for.  De siste åra er ikke gjennomføringskrafta like voldsom lenger.
Men å leve såpass hyggelig som jeg gjør, men den nokså dårlige helsa, er en slags prestasjon det også. Jeg synes i hvert fall det – for hver dag koster å gjennomføre når en ikke er skikkelig frisk. Og sist men ikke minst: Jeg har evnen til å le av meg sjøl, også på de dagene jeg helst bare vil grave meg ned og vekk.  Det er jeg faenskjæresteike meg stolt av!

5/10: Om å «få»  og «ha» barn.
Når barna er små så kan man enkelte ganger ønske fri og fred fra dem. Men en dag er de voksne og vekk. Og da oppdager man at vi som er foreldre , er mye mer opptatt av barna, enn de er av oss. Slik skal det da også være.  Det ville vært mye verre om de var avhengig av oss i mange år etter at de ble voksne. Men likevel kjennes det innimellom sårt at det en har brukt alle sine følelser på, tusenvis av timer på og nesten alt man eier og har på, liksom bare forsvinner til hver sine hverdager.  Også så tomt det blir i huset!   Man verken får eller har barn. Man disponerer tiden og oppmerksomheten deres til låns en viss tid, og en vakker dag er det slutt.  For resten av livet.  Kan hende blir det bedre hvis det dukker opp barnebarn en dag? Og hvis det ikke gjør det kan jeg like fullt glede meg over at de nå klarer seg selv.  Og det gjør jeg. Stort sett. Men savnet av de små, vil alltid være der.

6/10: Om å eie en motorsykkel:
Jeg har eid mye rart. Biler, båter, motorsykler, dykkerutstyr, verktøy, hus, garasjer, gitarer, munnspill, trekkspill, orgel og et og annet piano. Det meste har gledet litt og mye har skuffet en god del.  Men:  ingen «ting» har gitt meg så mye varig glede som motorsykkelen. 
Den er som en partner i det daglige. Jeg husker alle motorsyklene mine ennå og kan ramse dem opp. De fleste har jeg sett både inn- og utsiden av.  Noen har jeg forbannet lukt til helvete, andre har fått en spontan hjelmtrudelutt.
Mine motorsykler har og har hatt sjel, personlighet og egennavn.  Mine motorsykler er med et par unntak – venner og minner for livet.  Det finnes ikke noe vakrere sted å sitte helt aleine enn oppå en motorsykkel som beveger seg fritt der ute  i verden.  Dette symbolet på makt til frihet, velvære og opplevelser finnes det ikke maken til. Verden kommer til meg og forbi.
Og har en og annen tur vært jævlig, fra morra til kveld, i et drittvær fra selveste helvete så er det ingenting som smaker så godt som å sette pris på den hjemlige luksusen når turen er over.
Luksus du ellers tar for gitt som varmt vann, rein do og kanskje et par kalde øl i kjøleskapet.  Eller gloheit kaffe, om kulda har satt seg i kroppen. 
Motorsykkel skulle egentlig vært gitt via folketrygden, på blå resept.  Det er mye jeg ikke vet, men en ting vet jeg: Så lenge jeg klarer å kreke meg oppå en sal kommer jeg til å eie motorsykkel.  Og den siste motorsykkelen i mitt liv blirnok utstyrt  med gardintrapp, vindskjerm, og en støttende sidevogn….. 

 7/10: Om venner:
Jeg har mange bekjente men svært få venner. Det har liksom krympet veldig i årenes løp.  Slik er det for de fleste i dag.  Omgangskretsen er for enkelte blitt en slags forbruksvare, på lik linje med alt annet i samfunnet. 
Aller flest «venner» hadde jeg den tiden jeg var bilmekaniker.  Det var mange som trengte billig hjelp med bilen. 
Nå var det faktisk noen venner  - uten anførselstegn   - også, som trengte hjelp med bilen den tida, men du så mange perifere bekjente som ba om hjelp og råd.  
Fordi de hadde hørt via via, at jeg kunne spørres.   Og jeg var og er glad i å kunne være til hjelp… Men du så mange timer jeg sleit uten å få eller ta noe særlig betalt for det.
For det var viktigere for meg å være snill enn å ta betalt for fritiden min. Årene gikk, og jeg ble langsomt klokere, og flinkere til å si nei.  (Og dårligere til å skru…)
I mitt hjerte er det alltid plass til et og annet menneske som jeg slipper alt jeg har i hendene for å hjelpe.  Any time. Hvis jeg kan. Disse menneskene er viktige og har vært det i flere tiår.  Og det kule er: Nå koster det meg ingenting å fortelle dem hvor viktige de er!  Teller jeg dem så er det ikke så mange.  Men teller jeg hva de betyr for meg så er det jo all verden – uten dem ville det ikke vært noe særlig å leve egentlig.   Og alle sammen trenger egentlig bare en nær venn for å overleve.
Nå skal det også sies at mange av mine bekjente er fantastiske mennesker som jeg setter enormt pris på.  Men jeg hadde nok klart meg uten dem også. Det vet jeg fordi noen av dem har dødd eller forsvunnet uten at det har revet grunnen vekk under føttene mine, det har bare vært sørgelig.
Med årene blir det stadig sjeldnere at en får nye venner. Derfor er det desto hyggeligere når det en sjelden gang skjer.  Takket være motorsykkelmiljøet hender det faktisk ennå fra tid til annen at jeg får en ny .
Det er en sann glede når det skjer!

8/10:
Om hensikten med å leve:
Det er to ting vi mennesker må ha for å blomstre og trives: Vi må kunne arbeide. Vi må kunne elske.  I begrepet arbeid ligger dette å være til nytte for seg selv og sine. I det å elske ligger det å se andre og bli sett av andre. Disse ordene er ikke mine, de er Wilhelm Reich sine. Han var elev av Sigmund Freud. Ikke alt han sa og gjorde var like smart, men her treffer han sylskarpt! 
Etter å ha jobbet med mennesker i mer enn tre tiår blir dette tydeligere og tydeligere for meg: ta et hvilket som helst menneske som lider og du kan alltid finne årsaken til lidelsen i at et av disse to elementene mangler; Arbeide eller elske.  Det hele handler bare om hvordan du stiller spørsmålene: Hva mangler i dette menneskets liv? Og enda viktigere: Hva mangler i mitt eget liv?  Ser noen meg? Er jeg til nytte? Alle vil gjerne bli sett av noen. Alle vil gjerne være til nytte. Det er også menneskelig å ønske seg etterkommere – dette er da også en del av kjærlighetens hensikt og formål. Den som er sett og har vært til nytte for seg selv og sine, har alle forutsetninger for å leve et godt liv. Dessverre er det også mange som ikke får oppleve å være til nytte, eller å bli sett i dag.  Men det kan jo du gjøre noe med neste gang du får øye på en som nesten ingen ser?

9/10: Om Gud:
Å påstå med sikkerhet at Gud finnes, fører bare til elendighet, maktovergrep , tvang og fascisme.  Det har historien vist tusen ganger.
Å påstå at han ikke finnes, fører til meningsløshet, håpløshet, mørke og undergangtider for mange mennesker. 
Derfor er det eneste holdbare svaret at ethvert menneske skal ha lov til å tro, men ikke til å vite eller mene noe som helst, om hva andre skal tro og mene.
I menneskenes historie har en gud vært helt nødvendig for å beholde håpet. Det ser vi ved at det finnes ingen menneskelige kulturer uten en tro på tingene man ikke kan vite og se.
Naturen  og klimaet har vært og er nådeløse faktorer uten logikk – et år er det tørke, et annet er det flom.  Noen ganger er det overflod, andre ganger manglet det både mat og vann. 
Det moderne  rike samfunnet som har alt hele tida , trenger kan hende ingen gud. Men alle trenger tro, håp og kjærlighet og alle trenger noe å støtte seg til. Naturvitenskapen har ikke svaret på alt – rett og slett fordi vi ikke vet alt.
Om framtida vet vi for eksempel ingenting. Kan hende kommer tider der vi velbeslåtte på toppen av den rike verden, trenger noe å tro på igjen. 
Selv mener jeg nok at den guden jeg kjenner, utelukkende består av menneskets gode sider – det som handler om at det er rasjonelt å ta vare på hverandre også når livet slett ikke går på skinner.  For alt vi vet med sikkerhet at vi har, er hverandre.  Men jeg anerkjenner andres tro så lenge de ikke vifter med den i ansiktet på meg for å fortelle meg at jeg tar feil.
Og ordet feil, det er den opprinnelige meningen av det arameiske ordet for synd. Bare prøv å bytte ut ordet synd med ordet feil i nytestamente,  så kles plutselig mystikken av innholdet, og en slags forståelig fornuft kommer fram!

10/10: Om å bli borte.
Først ble de tidligere så store og tøffe ungdomsskoleungdommene, yngre enn meg. Så ble de lovende musikere yngre enn meg. Så ble politifolk, brannfolk og mange politikere yngre enn meg.
Så ble den norske statsministeren yngre enn meg. Så ble de fleste statsledere i verden, kunstnere og andre kjentfolk til dels mye yngre enn meg. Snart er alle som bidrar i yrkeslivet, yngre enn meg.
Fødselsåret som trykkes i dødsannonsene, kryper nærmere og nærmere ens eget fødselsår.  De vakreste kvinnene fra ungdommen er blitt til eldre damer.  Gutta er blitt grå, både inni og utapå. Mange, langt yngre enn jeg, ble borte i sjukdommer som oftest rammer modne mennesker.
Sporene er tydelige, en dag er man borte fra denne verden og alt blir som det var før den dagen jeg kom inn i denne verden: Ukjent. Vemodet ved dette er noe man må venne seg litt til. I tusenvis av år skal jeg ikke være her, akkurat slik det var før jeg kom hit.  
Alle vi mennesker er her på jorda bare en liten promille av menneskenes historie.
En kan derfor like gjerne bruke den tida til hyggelige ting, i stedet for som mange gjør: Å sløse denne korte usle tildelte tida bort på mas, klaging og fordømmelser.  
Det tar bare tre måneder å bli glemt i arbeidslivet. Det tar seks til femten år å bli glemt av vennene. Det tar seksti år å bli glemt av familien.  Om du tok alle gatenavnene med personnavn i Oslo for eksempel, tror jeg ikke du ville visst stort om de fleste av dem. Enda de gatenavnene er laget for at ikke disse folka skal bli glemt.

Det er derfor ikke så mye å mase med egentlig.  Og dem som er etter oss er jo egentlig også en del av oss?  

lørdag 14. november 2015

Årets aller siste løvblad.

Årets aller siste løvblad.

Du var en av millioner, usynlig der du hang grønn og frisk på kvist.
Men så kom høsten krypende, og nå er bare du der, aller, aller sist.
De fleste ville nok tenke at dette var temmelig ensomt, og jævla trist.

Alle de andre har sluppet taket og landet bakken under det store tre.
Hvor du ensom henger stedig på og tydeligvis slett ikke vil fare ned.
Du er den aller siste og det bladet som liksom i evigvarende sommer ble.

For nå er det du som skinner som den røde sol mot blåblå himmel,
Så høyt og vakkert at hvem som helst kunne blitt ør og svimmel.
Tenk, alle kan se deg nå – der du henger blodrød,uten noen vrimmel.

Så kom snøen og du blir enda flottere belyst og dermed også beglodd
Ja du er enda flottere enn noe grønt blad kunne drømt om og trodd.
Til den dagen da også du faller ned og du må forlate plassen der du har bodd

Den står tom og naken nå, uten at du skinner, ja her er bare svarte fæle pinner
Og ingen vet lenger at den brune våte flekken du er blitt, egentlig var en vinner
I livets kappløp der førstepremien er det forunderlige, som nesten ingen finner.


th

lørdag 31. oktober 2015

Tanker om relativt sett, velstående hvite idioter.


Mange i Europa har åpenbart glemt fortida si. De har glemt annen verdenskrig . De har glemt nazismen.  De har glemt invasjonene i Ungarn, Tsjekkoslovakia, de har glemt det delte Tyskland.  De har dessuten glemt folkevandringene til Amerika og Australia.  Tida med knapphet på alt, sild og poteter og ellers ingenting er ute av skandinavenes hoder. Det polske Solidaritet er blitt et fremmedord få eller ingen kjenner.

Alt og alle har en pris nå. Men: Ikke på inntektssida, nei bare på utgiftssida!  Vi er alle sammen blitt utgifter, i hvert alle vi som ikke hører hjemme her, som ikke kan jobbe, eller som er sjuke.  Til og med fødende og barn er blitt utgiftsposter.  Og jo lavere statusen til den enkelte er, jo større er retten til å  hyle om urettferdigheten, grådigheten, latskapen og sluheten til den enkelte.  La oss studere dagens situasjon bittelitt:

Aller nederst finner vi muslimske  og andre ukristne flyktninger.  De er pr. definisjon terrorister som bare er ute etter å sharialovfeste Norge,  samt  å snylte på landet. Egentlig er hver eneste muslim, uansett hvorfra i verden de kommer, egentlig bare en ny og forverret variant av Mullah Krekar.  
Neste steg er de rumenske tiggerne.  De sitter stille på fortauet med pengekoppen sin uten å gjøre det skapte slag hele dagen, og der er derfor helt rimelig at de kan sparkes , spyttes på og skjelles ut fordi de ikke kommer seg hjem dit de hører hjemme. Dessuten begår de den uhørte frekkhet både å sove og gjøre fra seg utendørs - Som en trivelig helnorsk kar sa på Dagsrevyen; « Dere driter i skauen våres».  Formodentlig var det ham som eier trærne oppover vestsiden av Trondheimsveien – det var sikkert derfor han sa det.

Rett over der igjen finner vi etniske utlendinger bosatt i Norge med brunfarge de ikke har betalt i dyre dommer for. Gratis brun hudfarge er en frekkhet som kombineres lett med å koble sin økonomiske melkemaskin  (les: sugerør) inn i statskassa, der penger fra ærlig arbeidsvette fra det Etniske Norske Folk skaper rikdom som de visstnok ikke selv får tilbake.  Disse brune utenlandsfolka  har dessuten den frekkhet å bosette seg i klynger der boligprisene er lave, noe som gjør at nordmennene som bodde der, blir nødt til å flytte til dyrere deler av byen.  Nå skal vi ikke være altfor urettferdige. I Sverige finnes det en fotballspiller som svenskene synes er OK. Siden han gjør at landet Sverige vinner så er han god nok.  Og i Norge har vi et par musikerduoer som vi regner for våre egne, siden de bidrar til å gjøre landet vårt kjent ute i verden.  Men dette er unntak.   Langt de fleste er  tomsinger med urent melk i posen.

Så har vi luringene. De som ikke er norske, men som ofte ser norske ut.  Polakker, svensker, tsjekkere, jugoslaver, you name it. Norsk kan de ikke, men barnetrygd skal de ha!  Og flere av dem er faktisk så frekke at når de mister jobben så går de rett på NAV og krever arbeidsledighetstrygd, som om de skulle være ærlig arbeidende nordmenn.   Noe de ikke er – alle vet jo at en norsk barnetrygd rekker halvveis til himmelen i Polen.  Og med de lave prisene i Sverige burde jo svenskene humre i skjegget for hver velfylte lønningspose. Og det gjør de sikkert også.
Rett under alminnelige mennesker har vi Norske Verdig Trengende.   Hvem disse er, er litt uklart. Det råder nemlig ulike oppfatninger om hvem disse er. Noen mener at det er de narkomane. Noen mener at det er de handicappede. Noen mener begge deler.  De blinde og døve nevnes sjelden, men det er sikkert fordi mange av dem jobber og klarer seg selv. Det alle er enige om er at altfor mange LATER som de er verdig trengende.  
Norske hvite latsabber som ikke gidder å jobbe, men som enkelt og greit sitter dagevis i kø på NAV- kontorene  for å jukse til seg trygd og sosialhjelp.   Av en eller annen grunn finnes det titusenvis av mennesker som ser helt friske ut, som ikke jobber. Flere av disse kan observeres både i bil, på tur og på utflukter sammen med andre mennesker. Til og med på ski og skøyter kan man finne dem! Det er logisk for enhver at kan du gå på ski, så kan du jobbe!  Denne unnasluntregruppa er mest kjent for at de alene er den største posten på statsbudsjettet, noe ingen av dem skammer seg over, merkelig nok. Tvert om prøver de fleste av dem å snoke til seg mer enn de får – uavlatelig og hele tiden.

Men det finnes faktisk ærlige unntak . De normale, som jobber og sliter. De som starter dagen med å grytidlig slippe inn den polske mureren, som for en billig penge skal støpe fundamentet til den nye dobbelgarasjen.  Deretter setter de seg ned og spiser frokost, innkjøpt på hjørnet, der en usedvanlig høflig asiat driver familiebedrift og selger massevis av eksotiske men supersunne billige grønnsaker.  Setter så på radioen, der tonene fra den siste Nico & Vinz  putrer behagelig stemning inn over det flislagte kjøkkengolvet  - flis som er laget av en inder som kom til Spania som flyktning for femten år siden.  

Så er det å sette seg ut i den tyskproduserte bilen, produsert av tyske tyrkere, for å reise til jobb. På vei til jobben passer det å ta noen telefoner med mobilen, produsert og programutviklet av nesten femti ulike nasjonaliteter og til slutt satt sammen av en femtenåring i Kina.
Vel framme går tiden som en røyk, i smakfulle omgivelser som forresten vaskes daglig av en kvinne fra Eritrea, hun kom som flyktning til Norge for ti år siden og er egentlig utdannet sykepleier – en utdanning som dessverre ikke er godkjent her.  I kantina er lunsjen snart klar. Måltidet er tilberedt av en polsk kokk, og blir servert av en svensk tenåring, som  forresten bor sammen med fire kompiser i en liten leilighet det det alltid er nok plass, takket være at det aldri skjer at alle er hjemme samtidig. Så går ettermiddagen og på vei ut nikker man avmålt til den rumenske tiggeren som alltid sitter der, og som man aldri – av prinsipp – ikke har gitt en eneste krone.

Firmaet som man er ansatt i er forresten tuftet på eksport av norsk høyteknologi – rakettvåpen som er ettertraktet i mange land for sin pålitelighet og kirurgiske presisjon.  Denne presisjonen som faktisk fører til at de som har kjøpt våpnene klarer de de ønsker: Å tømme visse territorier for uønskede folk.  De jages ut og vekk. Og en dag kommer de hit og ber om husly.
Det er da det går opp for undertegnede at fortida er glemt. I stedet for å gi folk tak over hodet, finnes det mange hundretalls hvite etniske skandinaver som setter sin ære i å brenne opp flest mulig av de husene som kunne huse flyktninger.  Disse premium gigantidiotene klarer å skryte av seg selv og hverandre for nasjonalistiske heltehandlinger , samtidig som de tvinger våre regjeringer til å øke flyktningebudsjettene langt over det som opprinnelig var tenkt, fordi en da må finne andre boliger.
Å være født dum er ingen skam. Men å nekte å bli klokere gjennom livet er utilgivelig. Forlat dem derfor ikke, for de vet faenmeg hva de gjør!

torsdag 24. september 2015

Landet der mis-unnelsen råder.... Om Trygda folk, østeuropeiske politikere og andre rasister....

Det er oppstått en ny type mennesker i landet. Disse har fått  enkelte felles atferdstrekk. De er for det første trygdet, og mange har vært det i årevis, og de vil fortsette å være det inntil den dagen da de er pensjonister. Dette er altså mennesker som lever av det norske felleskapets midler.

Og det er bra, kan de av helsemessige  grunner ikke jobbe, så er det fint at de  får trygd,  så de slipper å bekymre seg over om de har penger til mat i morgen og husleie ut måneden.

Urovekkende mange av disse trygdede menneskene er for tiden rasende på landets politikere fordi disse for tiden har blitt enige om å ta imot åtte tusen krigsflyktninger fra Syria.
Dette gir de uttrykk for på ulike måter ved å komme med kommentarer i landets aviser,  og andre steder, ofte er dette såpass hard kost at landets moderatorer har fått en heltidsjobb med å luke ut det verste.

Deretter klager de samme menneskene på at de ikke lyttes til, at det bare finnes en politisk holdning som er lovlig og at den går ut på at alt og alle kan komme til Norge hele tiden, og at disse som kommer favoriseres,  framfor nordmenn.

De mener videre at slikt som å ta imot mennesker i nød har vi verken råd eller tid til, enkelte av dem mener til og med at mennesker fra Syria ikke har noe her å gjøre fordi de tror på en gud de kaller Allah. De tror også at fascister som misbruker guden Allahs  navn i vinnings hensikt faktisk er muslimer. De ser ikke annet enn terrorister,  der muslimer er samlet.

Dessuten tviler de sterkt på at en flyktning som eier en mobiltelefon og tar en selfie når han kommer fram til målet, egentlig kan være i nød.

Sist men ikke minst menes det fra de samme menneskene som hver dag spiser sin mat, varmer sitt hus og gjør sine innkjøp på det norske felleskapets regning, at vi må tenke på oss sjøl først -det finnes gamle som får dårlig stell i mange kommuner.

Jeg finner nesten ikke ord for denne gjerrigheten blant landets etnisk norske nordmenn som IKKE bidrar til det norske samfunnet på annen måte enn at de betaler moms av maten de kjøper og skatt av trygden de får,  uten å legge to pinner i kors.   Det er lov til å være redd for at mange fremmede skal endre landet Norge, men det gir  ingen rett til segregasjonstanker, rasisme, og å sette ulike svake grupper opp mot hverandre!

Still gjerne spørsmål om hvordan integreringen skal foregå, men med et åpent sinn. Som oftest går det bra.  Det har vi sett hundrevis av ganger. Men vellykket integrering gir som kjent ingen overskrifter i media. Det betyr ikke at det ikek skjer, bare at det ikke blir sett.

La oss gjøre en ting helt klart: Det er IKKE antallet flyktninger som gjør at norske gamle og sjuke ikke får stellet sitt slik de burde. Årsaken til dette er at staten beriker seg på kommunene ved å delegere fler og fler oppgaver til kommunene, uten å legge ved  tilstrekkelige midler og uten å delegere myndighet i samme takt som de delegerer ansvaret.
Det som imidlertid ER sant er at det er et økende antall innvandrere som  JOBBER i eldreomsorgen - fordi dette er en beskjedent betalt jobb med lav status og spinkelt fagmiljø.
Hvis du ikke tror meg så slå opp i katalogen på leger som er geriatrikere, og tell dem.

Det er fort gjort!

EU bebor i øyeblikket 508 millioner mennesker. For EU å ta i mot fire, tolv eller atten millioner flyktninger er ikke noe problem i det hele tatt om byrdene ble jevnt fordelt.
Men dessverre er mange av de østeuropeiske landene litt som nordmenn på trygd: De tar gjerne imot penger, men vil absolutt ikke gi noe tilbake.
Østeuropa tar gjerne  i mot milliarder av euro til vei og infrastruktur fra EU, men de gidder ikke bruke tid og penger på folk som de ikke bryr seg om, samme hvor mye nød de måtte lide. PÅ et eller annet tidspunkt kan det hende at EU må sette hardt mot hardt og si at skal dere være med på leken, så må dere tåle steken.

Mørkeblå politikere der øst ( faktisk ofte politiske meningsfeller av en langtidstrygda nordmann)  er faktisk årsaken til at land som Norge, Sverige og Tyskland må ta i mot en STØRRE del av flyktningene enn om alle landene hadde fordelt byrdene rettferdig seg i mellom.

Så den norske trygdegjerrigheten er ille, men den østeuropeiske er minst like ille. Og det er DERFOR vi må ta i mot relativt sett, MANGE fra Syria!

Gjerrighet, smålighet,rasisme og fordommer  hos politkere og enkelte folk  er  altså grunnen til at flyktningekatastrofen er så vrien å løse.

IKKE antallet flykninger!

Trygda nordmenn med fremmedangst, fattigdomsangst og hang til enkle løsninger ( ta vekk alt jeg ikke liker)  kan vi ikke true med noe som helst.
De har  nemlig rettigheter,  både finansielt og politisk.

Heldigvis!

Vi har et politikerkorps som delvis kjemper med ryggen mot veggen mot blant annet mange av de trygda gjerrigknarkene med stemmerett og midler og tid nok til å lage helvete i spaltene. Hvis du ikke tro meg så samle sammen noe av det verste skrotet som f. eks er blitt skrevet om en av Norges klareste hjerner: Hadia Tajik. Selv hennes politiske motstandere erkjenner at hun er flink.  Men den trygda nordmannen eier ingen grenser når det gjelder å skjelle henne ut for alt fra etnisitet til ekteskap og religion.

Vi har også politikere som med østeuropeisk ignoranse og spansk solbrent hud mener at syriere hovedsakelig er lykkejegere allerede bosatt i frie land som slett ikke er i nød.

De har jo til og med mobiltelefon.

Når ble  forresten mobiltelefon noe bare vi den den rike verden skulle eie?  I mange land er mobiltelefon og data nøkkelen til veien ut av fattigdom for tusenvis av mennesker. Mobiltelefonen opphever grenser, avstand og  forsinkelser. Den skaper kontakt verden over og bidrar til et lettere liv for oss alle - fattige som rike.
Hvem er du som mener du har rett til å dømme at en som eier en mobil IKKE er i nød?  Du skulle skamme deg, er min ytring til deg, For du snakker høyt om ting du ikke har noe som helst rede på , av den grunn at du er redd og fattig og tror at landets politikere skal ta fra deg trygda di og gi den til en muslimsk syrier.

Du som lever på det norske fellesskap sin regning år etter år etter år: Du fortjener og har rett til  pengene dine, du har rettigheter til å stemme bort politikere du er uenig med og ingen synes det er galt om du gjør dette.
Men du kan godt spandere på deg ørlite ydmykhet og huske på at de politikerne og partiene du hater, er de samme som faktisk har gjort jobben som skulle til for at nettopp du HAR rett til å leve greit selv om du ikke kan jobbe, og de samme politikerne har gitt deg full stemmerett ved hvert eneste valg.

Husk at når landet Norge bestemmer å hjelpe mennesker i nød så er det fordi den politiske folkeviljen, bestående av mennesker som hver eneste dag  arbeider fullt betaler skatt slik at blant annet du skal kunne eie en mobil og en pc, ja disse som trekkes en tredel av ALT de tjener og dessuten betaler en fjerdel i skatt av alt de kjøper synes det er GREIT at både du og noen flyktninger skal kunne få det de trenger for å leve i fred og fryd.

Så mitt buskap til deg i dag; Slutt å syte over norsk politkerhverdag - bli helle rmed å legge press på alle de landene som faktisk ikke gidder å ta ansvar opg skjenk en liten vennlig tanke til de politikerne og de arbeidende menenskene som hver dag bidrar til at du har det viktigste: Mat på bordet og en varm og god seng.

Disse ordene er forresten skrevet av en nokså skamfull halvtrygda nordmann med over førti års yrkesliv bak seg.
Det er ille at enkelte trygda folk skal ha så lite, at enkelte gamle skal ha så dårlig stell i velferdslandet Norge og at mange funksjonshemmede som vil jobbe ikke får noe å gjøre.

Men det er uendelig mye verre at store deler av Norges trygdede befolkning snur ryggen til mennesker i nød og sier at det dere holder på med, har ikke vi noe med....

Og det er en skam at du - som ikke lenger greier å bidra til fellesskapet selv, mener å ha retten til å be landet nekte å hjelpe folk som har det verre enn deg når alt du handler for er betalt av noen andre.

Har du betalt inn trygd i mange år sier du?  Joda, det har jeg også. Men jeg er en vanlig sliten arbeidsmann og er derfor ikke noe pluss i det norske statsbudsjettet. Og det er neppe du heller, så sant du ikke heter Arve Johnsen eller Olav Thon eller noe i den dur.

Det er både statens oljepenger,din egen innbetalte skatt OG fellesskapets arbeidende befolkning sin innbetalte skatt du og jeg lever av.

La oss være takknemlig for det!









torsdag 3. september 2015

Tigging igjen. Om å lære noe på sine gamle dager:

Jeg er i mot at folk skal behøve å jobbe i nedverdigende yrker som prostitusjon, tiggeri og liknende. Derfor har jeg vært sterkt imot tigging OG tiggere. Det vil si, ikke tiggerne personlig som mennesker, men mer som en forstyrrelse som jeg må forholde meg til hver eneste gang jeg er ute i et offentlig tettbebygget miljø.
Og dem er det jo noen av - i likhet med tiggerne selv.

Da jeg bodde i Tønsberg, så jeg tiggere førti ganger i uka. Minst. Å si nei til folk førti ganger krever sin mann. Jeg er ikke vant til slikt - jeg er ført i 1957 og inntil 2005 var det ikke lov å tigge i Norge og de eneste som prøvde seg var rusavhengige.

Siden jeg har jobbet med rusavhengige i mange år var de fleste av dem bekjente fra før,  og det var derfor greit å si både ja og nei.
Ja til kaffe og mat, nei til penger til dop.

I et tidligere innlegg på denne bloggen ba jeg tynt om å få gå i fred for tiggerne. De utgjorde en støy i mitt indre som jeg ikke klarte å takle.  Å måtte være kjip og framstå som gjerrig  og si nei på prinsipielt grunnlag kler meg dårlig.

Så noe måtte gjøres.

Jeg begynte med noe enkelt. Jeg spurte tiggerne jeg traff om hva de het og hvordan de hadde det. Så var det jul og jeg ga dem julepresanger, det vil si en mindre pengeseddel. Så begynte de å kjenne meg igjen og hilse vennlig hver gang jeg passerte en av dem.  Så begynte jeg å sørge for å ha småpenger på meg når jeg skulle i butikken, alt betales jo med kort i dag.  Så begynte jeg å gi småpenger til tiggere - ikke for deres skyld, men for min egen samvittighets skyld. Du verden så mye lettere det plutselig ble å møte tiggere!  Nina, Anna, Mustafa og de andre tiggerne jeg traff ble, om ikke venner , så i alle fall mine gode bekjente.

Og er det en dag jeg ikke har penger så gjør det ingenting, de vet at jeg har noen neste gang eller gangen deretter.  Jeg er prinsipielt mot tigging. Men jeg har sluttet å la det gå utover tiggerne jeg møter - og det igjen har gitt meg hyggelige bekjentskaper jeg tidligere har vært frekk nok til å overse.

En skal ikke overse andre mennesker som søker din oppmerksomhet. Selv om grunnen til at de søker deg er at de er fattigere enn du er.  Det er frekt og ufint.

Jeg har lært av mine egne feil. det er jeg tilfreds med. Ikke alle klarer det.  ta deg bryet og spør den neste tiggeren du møter hva han eller hun heter. Du vil ikke angre!
Jeg tar derfor avstand fra min tidligere blogg om tiggere, men lar innlegget stå siden det faktisk minner meg om at jeg har lært noe av det.

mandag 17. august 2015

Norge for Nordmenn!

Mange liker ikke alle utlendingene som kommer rekende hit. Det norske er så mye bedre enn alt det rare og fremmede der ute. Lukter, hudfarger, matvarer,religioner, skikk og uskikk. 
Nordmenn er visst en slags overmennesker i forhold til nesten alle folkeslag i verden.

Vi får være norske fra a til å. Det er det som holder i lengden, ikke sant da?  

La oss begynne med maten. Ta bort alt av pizza, alle typer pasta og spaghetti, all mat med hvitløk i, alle typer kebab, vekk med hamburgere,  ingen tiramisu,sushi, sashimi, crabstics eller coque au vin.
Heldigvis har vi potetklubb, lefser,  avkokt laks, vafler,  flesk og duppe, stekt makrell,  og poteter. Forresten – jordskokk må det være, potetene er jo fra indianerland….  Men ribba kan vi trygt beholde – den er norsk og den er vel like god i juli som i jula? Og lutefisk smaker hele året det også. For ikke å snakke om den varige duften av gravet ørret – nam nam!

Så var det klærne: Vadmel, vest, linskjorte ,bunad og stakk får erstatte  olabukser, silkedresser, teryleneskjorter og bomullsbluser. Det klør som faen riktignok, men du hutrer ikke en eneste 17, mai i disse klærne, uansett vær. Og det norske ved å stoppe egne ullsokker kan ingen ta fra oss. Nei forresten, strikking kommer visst fra India… Jaja, vi kan nå karde og spinne det vi trenger av tøy.
Så var det musikken: Finn fram fela og langeleiken – trekkspillet er tvilsomt om kan godkjennes,  for det  er fra spaghettilandet.  Men kveding og langhorn går bra. Vekk med det de gamle kalte piggtrådmusikk, rap, jazz,rock og la opera og annen utenlandsk dritt gå samme veien. Er ikke noe å høre på det vettu.  Harde faste rytmer er for utlendinger med roterende hofteparti, vi trives bedre med kulokk og hulderlåt.

Så var det trafikken. Utenlandske oppfinnelser som fly, bil, jernbane, motorsykkel og helikopter er utenlandsk styggedom og må vekk. Vi greidde oss fint før i tida med å gå på egne bein samt bruke hest. Fjording  eller dølahest selvfølgelig.  Det haster ikke for oss for vi skal egentlig ingen steder – vi trives best hjemme vi, ikke sant?


Feriene må vi ikke glemme: Østlendinger kan dra vestpå, nordlendinger til Finnmark og omvendt og trøndere kan bytte plass med nordvestlendingene de tre ukene. Da har alle opplevd noe nytt – og ingen har måttet trykke i seg utenlandsk mat eller måttet snakke rart for å bli forstått.


I «Kunst og kultur» finnes det mye utenlandsk styggedom. Heldigvis har vi her i landet bra med forfattere, musikere,skuespillere og malere som både synger, skriver, maler og tegner på godt og alminnelig forståelig norsk. Den utenlandske dritten kan være der den hører hjemme: I utlandet. Sammen med norsk natur trenger faktisk ikke vi nordmenn en eneste utenlandsk impuls for å få dekket alle våre behov – vi har alt vi trenger overalt og til enhver tid. Å fjerne alle utenlandske idretter vil også spare mye tid og penger. Fotball, golf, bowling og boksing kan fullt ut erstattes av gode norske idretter som langrenn, ti tusen meter på skøyter og skihopp.  Tradisjonelle idretter som rævkrok, åregang og tømmerstokkrulling kan komme til gammel heder og verdighet igjen.   Det blir bra det. Veldig bra.


Nei, la nordmenn ta tilbake landet sitt slik det engang var: Uberørt av utlendinger og merkelige utenlandske ideer og skikker. Norge er for nordmenn!  Få all den utenlandske søpla dit den hører hjemme – til utlandet!


Hva? Var samene her før oss sier du?  Nei, du spøker vel nå, ikke sant? Samene altså?  Med den merkelige norske aksenten og de fæle flerfargete utenlandske klærne sine? Sa du reinsdyr sa du? Hæ!

Men du, det er en ting som halter i det regnestykket ditt, hvis samene var først, hvor kom nordmenna fra da da? 
Hva! Fra utlandet sier du? Er vi nordmenn fra utlandet! Nei vet du hva, den derre må du nok lenger ut på landet med ja. Mye lenger.

Så dum er jeg ikke.  For jeg ser jo hva jeg er; en hvit mann.  Ikke en utenlandsk bruning.

Nordmenn fra utlandet du lissom…..  Dummeste jeg har hørt! 

onsdag 22. juli 2015

Innvandringsproblemer...

Vi har i Norge hatt alminnelig innvandringsstopp siden 1975, De som kommer til oss er altså alle sammen unntak fra hovedregelen.  Som en som er positiv til innvandring har jeg måttet erkjenne at denne innvandringen også har ført til utfordringer som få har tenkt på.  Dette er såpass alvorlig at det ikke oppveies av alle de fantastiske menneskene som er kommet hit og har tilført det norske nye kulturuttrykk, språk,kunst og andre ting.  En høy norsk bosnier har halt alene funnet på en ny bergensk dialekt for eksempel. En hvit norsk sørafrikaner har laget en helt ny norsk dialekt som ingen snakket før ham. Og ny og spennende musikk.  En syrer har overtatt stafettpinnen i AUF og flagger norske sosialdemokratiske verdier på switt eget vis, emn i god tradisjon. Eksemplene på ny norsk kulturell rikdom er hundrevis, ja tusenvis -  både i privat og offentlig sektor. Bare  tenk på norsk mat i 1964 kontra 2014 - på femti år er kostholdet her i landet blitt utvidet med hundrevis av spennende og gode retter. Det er ike uten grunn at deler av det pakistanske miljøet kalte nordmenn for poteter...
Men. Det er et stort men her.

Kan vi akseptere mødre fra Afrikanske land som bor i Norge, et land der de verken kan språket, kulturen, miljøet eller noe annet av det vi kaller norsk.  Disse mødrene skal oppdra sine barn inn i en kultur de ikke kan noe om. De oppdager snart at barna drar i fra dem - ungene kan Norge mer enn mor og kanskej også far. Det er krise.

Kan vi akseptere at folk som kommer hit får det de trenger uten å anstrenge seg for det? Jeg tenker IKKE på den moralske siden av dette. Jeg tror nemlig at de fleste ønsker å gjøre rett og skjel for seg og ville jobbet om de kunne. Men vi har ingen jobber å tilby analfabeter uten noen boklig kompetanse. Så de tvinges til å leve som sosiale tapere, også med hensyn til å gjøre rett for seg og gi noe tilbake til samfunnet av det de mottar.

Kan vi akseptere at frontene mellom ulike folkegrupper øker fordi vi samler dem sammen? Nordmenn som rømmer Holmlia fordi det er for mange utloendinger der som de ikke forstår, fundamentalistiske religiøse som helst ser at jødene forsvinner og at sharialover gjelder for alle som bor i landet?  Kan vi akseptere at rasisme får utvikle seg på tross av at lovverket for samme er glassklart?

Kan vi akseptere at nettrollene får opptre tilnærmet uforstyrret  og spre sine "teorier" som i  praksis ikke er annet enn reinhekla rasisme sauset sammen med brunsvidd politikk.

Skal vi akseptere at den politiske og akademiske overklassen i Norge bagatelliserer vanskene som våre nye landsmenn skaper fordi de for det meste slipper å forholde seg til dem - de bor jo ikke på Holmlia selv, de fleste av dem. De bor i hvite rike områder og har hytter de kan dra til i helgene.  Vet du om et hyttefelt der det er flest pakistanere? Ikke det nei....  Finner du en kan du banne på at det er pakistaner med norsk akademisk utdanning...

Kan vi akseptere at jødene i Norge skal frykte religiøse ekstremister? De har fått være i fred siden 1945, også i de tider den israelske  staten har drevet sin rasisistiske og menneskefiendtlige politikk mot sine naboer. Statenb Israel er ikke det samme som en jøde, det forstår de fleste her i landet. Men ikke fundamentalistene i andre religioner...

Kan vi akseptere at folk med minoritetsreligioner skal styre hva som gjøres i norske skoler og barnehager ved å boikotte alt de ikke er tilfreds med?  Skal alle barnehager og skoler være livssynsnøytrale for alle som bruker tilbudet? Da forsvinner jo både jul påske og pinse for dem som faktisk har glede av denne kristentroen.

Svaret mener jeg er enkelt. Staten skal ikke akseptere rasisme. De skal straffe rasister slik trafikksyndere straffes,. Hardt! De skal  også sørge for at alle tilbys jobb for pengene de får. Ikke som  et moralsk imperativ men som en rettighet nedfelt i grunnloven. De skal la alle religioner florere fritt i skoler og barnehager, som obligatorisk folkeopplysning, feiringer og moro, men ikke på bekostning av hverandre. Lekegriser er ok i barnehagen selv om muslimer ikke spiser svinekjøtt.  Eid er ok for unger som ikke er muslimer og så videre.
Analfabetisme i Norge må bekjempes med alle midler. Om så en innvandrer så er over seksti år så skal vedkommende likevel på skole helt til leseferdighetene sitter godt nok til å lese de papirene som dumper inn i de fleste norske mailbokser og postkasser.
Sist men ikke minst skal alle norske politikere bestemme hvor mange vi skal ta imot hvert eneste år. De skal argumentere for tallet de er blitt enige om, og de skal forplikte seg til å sørge for at samtlige av disse får den undervisningen de trenger for å leve selvstendig her i landet, om det så skal innebære at enkelte blir sittende på skolebenken resten av livet, De som har kompetanse til det skal tilbys en jobb.  I tettbefolkede områder bør alle nye innvandreer og flyktninger tilbys boliger der det i dag stort sett bare bor hvite etniske nordmenn. Bygg billige leiligheter på den fine kanten av Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø. Bodø  og Stavanger.

Forby all rasisme, også der den er ikledd  en religion.


onsdag 27. mai 2015

Å kunne klø seg på nesa, er oppskrytt!

En gang, for lenge lenge siden gikk vi på alle fire. Prøv å tenke deg dette, simpelthen kjenn etter og føl denne virkeligheten:  Du har fire like lange ben i stedet for to armer og ditto ben. Med disse kvadruple undersåttene kan du strekke ut de fremre, sparke fra med de bakre og gjøre et langt byks framover, ja et svev!

Etter at svevet er unnagjort så tar du i mot bakken med de fremre bena, samtidig som du krøller sammen bakbena og strekker dem fram mellom forbena for å ta sats til et nytt langt svev.
Det går fort som bare det, og du bruker nesten ingen krefter. Det er ikke  helt som å fly, men det er ikke langt unna!
Når du gjentar en rekke slike lange svev gjennom lufta så er du snart i det som kalles strak gallopp og du legger milene bak deg så lett som en rakett.

Men dette enkle og ukompliserte forholdet var selvfølgelig for godt til å vare. Naturen måtte klusse det hele til,  ved å plage seg med at mennesket bare med stort besvær kunne klø seg på nesa, og det å brekke opp maten var helt umulig.
Så mennesket reiste seg opp på bakbena og omformet frambena til to griperedskaper, som seinere fikk en motstående tommel men det er en annen historie. Tommelen er dessuten for stor til å klø seg i nesa med. Men nok om det, det var fire ben vi hadde, og det var engang nok.

Takket være trangen til å klø seg her og der, forsvant derfor evnen til å sveve i strak gallopp mil etter mil forsvant. Den  ble borte for alltid.  Vi hadde resit oss en gang for alle. I stedet begynte vi mennesker å bevege oss ved å sette det ene bakbenet fram, og deretter presse overkroppen fram over dette benet slik at vekten av overkroppen falt framover.
For å unngå å falle  for godt, måtte mennesket så fort som mulig flytte det andre bakbenet fram for å gjenvinne balansen.  Men så gjentok problemet seg, og det første benet måtte fram igjen...

Denne serien av små fall er det vi i dag kaller for gange. Denne, både styltete, trege og keitete  bevegelsesmåten tok bort alt av frihetsfølelse, av å kunne fly og legge milene bak seg med lekende letthet.

Til gjengjeld klarte vi å klø oss på nesa uten minste besvær - et problem vi kunne ha løst ved simpelthen å gni snuta kjapt og uvørent i bakken mens vi sto på alle fire.

Et stykke fullstendig bortkastet evolusjon var unnagjort.

Slik gikk det ene årtusen etter det andre - ja hundrevis og tusenvis av generasjoner  med mennesker fulgte fuglene misunnelig med blikket, der de fløy fort over himmelen.

Selv vraltet vi som gjess etter flokker av hester over slettene - dyr vi bare kunne fange ved å overrumple dem på de skitneste måter; Lureri og bakholdangrep. Fangstnett og fallgraver.

Ta dem igjen på ærlig vis var det bare å glemme - har man først fått hender til å klø seg på nesa og rive av bananskall,  er det visst ingen vei tilbake.

Men så en dag skjedde det noe.  Et menneske la merke til en rund stein,  som trillet helt av seg selv, med stor fart, ned en skråning. Intelligent som han var forsto han, der han sto og klødde seg ettertenksomt på nesen, at det ikke var nødvendig med en hel stein for å få fart på sakene.

Det var nok med en skive av den!

Dermed var hjulet oppfunnet. Denne nyvinningen første til både det ene og det andre, og på bare noen få hundre år hadde mennesket ikke bare oppfunnet det rullende hjulet.

De hadde også oppfunnet en motor som kunne få hjulet, med tilhørende kjørefasiliteter,  til å trille opp bakken igjen!

Herfra var ikke veien lang til at det som vi i dag kaller motorsykkelen, så dagens lys.

Ved hjelp av motorsykkelen kan vi mennesker få tilbake litt av den gode følelsen fra den gang vi sprang fjærlett over skog, sletter og heier på alle fire.

Riktignok viste det seg at  naturens ujevnheter mange steder var upraktiske for slike rullende kjøregreier, men det lot seg,  på bare hundre små år,  utbedre ved at det ble bygget veier over hele jorden -veier som var flate nok og rette nok til at frihetsfølelsen fra gode eldgamle dager, fant bolig i kroppene våre på nytt.

Så nå vet du både hvorfor motorsykkelen ble oppfunnet og hva vi egentlig ønsker å bruke den til, Tenk litt på det neste gang du står på trammen hjemme og kikker utover småskogen,  mens du klør deg så lettvintlett på nesa.


tirsdag 5. mai 2015

Sårbar Bauta



Jeg er en modig mann
Ikke fordi jeg har prestert noe ekstraordinært.
Ikke fordi jeg har vunnet over noen, eller slått noen.
Ikke fordi noen ser opp til meg og beundrer mine gjerninger.
Jeg er en modig mann.
Fordi jeg var så utrolig redd da jeg var liten.
Fordi jeg ikke hadde noen å spørre om hjelp.
Fordi jeg ikke hadde noen store, sterke trygge der.
Men:
Jeg gjorde det likevel.
Møtte alene, alt som var, der ute i verden.
Uten råd, veiledninger eller oppskrifter.
Uten hjelp av onkel, tante, søster eller bror.
Løste alle de vanskene som kom i min vei.
Bare ved hjelp av meg.
Nesten alt jeg gjorde, gjorde jeg feil, og nye feil igjen.
Men noen ganger ble det riktig  - for jeg prøvde.
Og prøvde og prøvde og prøvde.
Aldri har jeg noen gang gitt opp for godt.
Jeg er en modig mann.
Og jeg er her enda.  Og jeg står her enda
Som en sår og sårbar bauta.
Som en stolt, og modig mann.

TH/mai/-15

mandag 2. februar 2015

Hurra for Nitimen! Festskrift til jubilanten.

I dag er nitimen femti år. Jeg er gammel nok til å huske den aller første sendingen - da var jeg seks og et halvt år gammel.  Jeg elsker nitimen, og her skal dere få vite hvorfor:
Der jeg vokste opp var det alt annet enn trivelig - de viktigste følelsene i min oppvekst var enten følelse av uhygge eller å grue seg for mer uhygge.
Oppmerksomheten besto for det meste av fornedring og kjeft, og de lykkeligste øyeblikkene der man ble ignorert. Det var et hardt sted å vokse opp for en som bare ville være snill, glad og ønsket velkommen.

Om morgenen forsvant far  ut og på jobb omtrent halv sju, og da sto jeg opp. Min mor  mor sto sjelden opp før i tretiden på ettermiddagen så  etter at jeg hadde laget meg frokost - havregryn med mye sukker og noen ganger melk - så var det å krype inn i bokhylla på et enormt radiomøbel vi hadde
Dette møbelet  besto av  en radio og platespiller og to enorme tolvtoms høyttalere - lyden var magnifik og da Nitimen satte i gang, lavt  for ikke å vekke min mor men fyldig pga min private koseplass i hylla og de enorme høyttalerne, som satte edeltremøbelet i behagelige svingninger så kunne Kjell Thue og andre fylle mitt private rom med den hyggen og hjerterommet som ikke fantes i huset jeg bodde i.

Det fantes også andre programmer som bød på denne magien av hygge. Trafikk og Musikk, krimserien Dickie Dick Dickens samt Barnetimen for de minste.

Men øverst tronte Nitimen - programmet som bør på sol i en plaget vintersjel som den gang ikke visste at det engang skulle komme bedre dager.

I dag, femti år etter,  har de bedre dagene dagene både kommet og gått - men Nitimen har i alle år bestått!  I dag lytter jeg til programmet når jeg går mine daglige morgenturer.
Dette er så viktig at da jeg sist byttet mobiltelefon og oppdaget at nyskapningen manglet radio, gikk jeg straks og kjøpte en lommeradio kun med dette formål å  lytte til min daglige dose Nitime.

Takk for alt du har vært for meg, og takk til en statlig kringkasting som uten å vite det - bragte  sol inn i livet til så mange av oss frosne vintersjeler.

En spesiell takk til programleder Else Michelet som i tillegg til alt det andre, klarte å overbevise meg om at jeg kanhende ikke var fullt så dum som min mor  alltid påsto. Årsaken er at jeg faktisk forsto dine små underfundigheter - og det må man ha litt vett i skallen for å klare. 

mandag 11. august 2014

Sexkjøpsloven.

Det er nå et faktum at sexkjøpsloven i Norge faktisk virker etter sin hensikt. Det er vel  og bra. Samtidig mener enkelte prostituerte at økende grad av lysskyhet og engstelse for å bli tatt øker faren for at de blir dårlig behandlet av kunder de ikke rekker å vurdere.
Nå mener jeg at det ikke er så lett å vurdere mennesker, kanskje særlig ikke i en slik situasjon - men jeg kan selvfølgelig ta feil.  Dette er ikke min kake, for å si det slik.
Danske Tanja Rahm, exprostituert, fører en besynderlig kamp hvor hun på den ene siden slår knallhardt ned på alle nedrige sider ved prostitusjon, faktisk er hun i dag en tydelig stemme i flere land, bl.a. hele Skandinavia. samtidig har hun en hjemmeside med seg selv avbildet så glossy og retusjert at det faktisk ser ut som en reklameside nettopp for...prostitusjon. I hvert fall ser hun ut som alle andre kvinner som brukes i reklameøyemed.  Men det kan jo være meg som er gammeldags og ikke ser dagens kvinners behov for å være vakre i alle sammenhenger.
Norske sexarbeider Hege Grostad er tydelig om at hun ikke kan se om dagens sexarbeidere har fått det bedre eller verre i undersøkelsen som nå er publisert, men hun lar det henge tydelig i lufta at forbudet har mange negative sider.

HVOR ILLE ER PROSTITUSJON?
Årsaken til den moderne skammen rundt prostitusjon er jo at det er et nedrig yrke, ikke noe du skryter av å drive med. Religionen har også betydd en del - kristendommen her tillands er jo tydelig på at sex kun skal skje innenfor ekteskapets rammer. Og helst skal man da være av hvert sitt kjønn også. Men, vil det alltid forbli slik?  Vi vet jo at sexarbeidere har hatt høyere status i tidligere samfunn. Vi vet også at enkelte ikke-victorianske kulturer ser lettere på kvinner som selger kroppen sin og det er liten tvil om sexarbeiderne er såpass mange at  yrket åpenbart har en økonomisk funksjon om ikke en biologisk.
Jeg er en sterk motstander av prostitusjon. Ikke moralsk sett - folk får ha seg med hvem de vil når de vil og vil de ha penger for det skal ikke jeg blande meg bort i det heller.  Årsaken til at jeg er imot er elementet av tvang og skam som følger med dette yrket. Vasker du gamle mennesker i rompa hever ingen et øyebryn men sier du at du masturberer mot betaling vil samtalen stoppe opp ethvert sted og en pinlig stillhet senke seg. Begge disse handlingene er omtrent like intime men likevel ekstremt forskjellige. At det ikke alltid har vært slik er f. eks dildoen et eksempel på. Den er nemlig oppfunnet av leger som ville ha et verktøy for å hjelpe "hysteriske" middelklassekvinner. Enkelte av disse legene ble visstnok slitne i armen  etter en lang arbeidsdag og klaget over dette arbeidet.

FREMTIDENS SEXARBEIDERE:
Vil dagens ordning forbli slik at samfunnet mestrer å bekjempe det meste av prostitusjonen her tillands og i det minste holde virksomheten nede i skyggenes dal, der få utenforstående får øye på den? Jeg tro ikke det. Om man ser på dagens samfunn er det åpenbart at all ungdom, særlig kvinner men også menn, må ty til sterke virkemidler for å komme seg opp og fram. Realityserier spiller i økende grad på kropp og sex foran skjulte kameraer, reklamens påvirkning har nå nådd begge kjønn i like stor grad.
Parallellt med dette synker beskyttelsen arbeidere har i sine ordinære yrker. Mange av varene vi konsumerer fraktes nå i trailere som føres av utenlandske arbeidere som jobber for åtti kroner døgnet. Ingen kan leve av slike lønner men få bryr seg. Landets oppussede boliger og nybygg er i større grad enn tidligere bygget og reparert av utenlandske bygningsarbeidere som jobber for lønninger som er langt lavere enn f. eks noen lærer ville jobbe for.  I kassene på landets matvareforretninger sitter det fler og fler ungdommer fra andre etnisiteter enn den norske og ditto færre  norske.   Landet er  altså i ferd med å bli mer klassedelt enn det noengang har vært. De fattige blir ikke rikere, men de rike blir hele tiden utrolig mye rikere enn folk flest.
Hav er så poenget mitt med alt dette. Jo det er at om vi deler menneskene inn i et A-lag og et B-lag så er konsekvensen på lengre sikt at vi i økende grad vil "akseptere" at det finnes yrker  og lønninger for de vellykkede, og helt andre yrker og lønninger for dem som ikke tilhører A-laget. Veien fra å akseptere at en østeuropeer kjører lastebil for sju kroner timen til at arbeidsledige utenlandske kvinner selger kroppen sin for å ha noe å leve av er nokså kort tror jeg. En medvirkende faktor vil det også være at de seksuelle elementene som finnes i markedsføringen av prostitusjon finner veien i økende grad i alle lag av samfunnet. Dagens Kate Upton, som er en anerkjent modell, spiller ubesværet på  sterke virkemidler som ville drept karrieren til modeller for tretti år siden.  Det ekstraordinære er blitt helt ordinært og ingen lar seg lenger sjokkere av noe som helst.

Norge er blitt et land som får de fattige delene av verden til å levere alt vi trenger - både varer og tjenester. Selv er vi snart bare middelklasse-konsumenter, verdens mest velstående sådanne.  Vi på A-laget kan hevde oss over lavstatusyrkene. Mens de som ikke har noe valg  må ta de jobbene de får. Slik har det vært bestandig sier du. Ja, du har rett sier jeg. Men Norge hadde en ambisjon om å bli noe mer enn et klassesamfunn, vi ville skape rettferdighet og verdighet for alle. I stedet kan vi bli det første landet i verden som finner den eneste løsningen: Å si at alle på B-laget må finne seg i sin skjebne. Fattige horer blir da en del av den aksepterte virkeligheten, på samme måte som  polakkene bygger våre hus og kineserne produserer våre varer.  Ulikheten mellom yrkene for  B-lager redusereres  ned til et nivå der det ikke lenger er noen særlig sosial forskjell på tjene sju kroner timen på å kjøre lastebil eller tre tusen kroner natta for å selge kroppen sin. Og skulle samfunnet rakne slik at dagens middelklasse mister sine privilegier vil mange yrkesveier få et horepreg som ingen lenger vil finne det minste merkelig. Sivilisasjon er bare et syltynt ferniss over en biologisk brutalitet vi i vårt samfunn i større og større grad fornekter.